Mens det er sommerferie i Norge utspiller det seg en viktig rettsak i Marokko

18.7.2017

Støttemarkering for de tiltalte i Gdeim Izik-gruppen i flyktningleiren Tindouf i mai 2017

Har du hørt om okkupasjonen av Vest-Sahara? Ikke? Dette er andre blogginnlegg i en serie som forklarer okkupasjonen og situasjonen for aktivister som kjemper mot den.

Skrevet av Tone Sørfonn Moe, mottaker av Changemakers innsiktstipend 2017.

“Here sits the next government of Polisario”

Under den siste dagen av rettssaken i januar sa Leila til meg: ”here sits the next government of Polisario” og pekte mot fangene. Fangene som utgjør den såkalte “Gdeim Izik-gruppen”.

Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Landet er delt av verdens nest lengste militære mur som strekker seg over 2700 kilometer. Dette er 12 ganger så langt som Berlin-muren. Muren er dessuten forsterket av verdens største sammenhengende minefelt.

På den ene siden kontrollerer Marokko området ved hjelp av store militære styrker. Det er antatt at det finnes fire politimenn per innbygger i de okkuperte områdene av Vest-Sahara. Den andre delen er kontrollert av Frente Polisario, Vest-Saharas frigjøringsbevegelse og regjering. Den samme frigjøringsbevegelsen tolken min Leila siktet til da hun pekte mot fangene.

Tone Sørfonn Moe intervjuer moren til Lakfawi, en av de 21 mennene som er tiltalt i Gdeim Izik-saken.

Hvem er Gdeim Izik gruppen?

25 menn er tiltalt for drapet på 11 politimenn som døde under opptøyene som oppsto under ødeleggelsen av protestleiren Gdeim Izik. Mennene eriltalt for å ha utgjort en kriminell gjeng.. Militærdomstolen dømte disse 25 mennene til uforholdsmessig strenge straffer, fra 20, 25 og 30 år, til livstid i fengsel. En av de opprinnelige 25, Hassana Alia, var ikke tilstede da dommen falt, men ble likevel dømt til livstid. Han har i dag fått innvilget politisk asyl i Spania. To av de opprinnelige 25, Ettaki Elmachdoufi og Sidi Abderahman Zayou, ble av Militærdomstolen dømt til tid sonet i fengsel, og er dermed løslatt. Enda en, Mohammed El Ayubi, ble dømt til livstid men løslatt som følge av helsemessige årsaker. 21 av 25 sitter fortsatt i fengsel. De har vært fengslet i snart 7 år, uten dom. Jeg vil gjerne fortelle deg litt mer om dem. 21 menn med ulik bakgrunn. 21 menn som ble kjent med hverandre i fengsel. 21 menn som har en ting til felles; myndighetene visste godt hvem de var før protestleiren fant sted.

Vi kan dele Gdeim Izik-gruppen i tre mindre grupper. En kan trekke et skille mellom de som reiste til Algerie i september 2010, de som var medlemmer av dialogkomiteen og derav i forhandlinger med myndighetene, og de som var med på å starte leiren eller var kjente fjes i El Aaiún.

Konferansen i Algerie

I september 2010 reiste 9 menn fra det som skulle bli Gdeim Izik-gruppen til Algerie for å delta på en menneskerettighetskonferanse. Konferansen hadde retten til selvbestemmelse som tema, og Vest-Sahara tjente som eksempel. Marokkanske påtalemyndigheter hevder at planene for Gdeim Izik ble lagt på denne konferansen sammen med Polisario, og at formålet var å lage en militærleir og angripe marokkanske myndigheter. De tiltalte benekter dette, og at deltakelsen på konferansen var knyttet til Gdeim Izik. Alle hevder de var i leiren som menneskerettighetsaktivister for å observere og rapportere fra hendelsene.

De ni som deltok på konferansen var Eênama Asfari, Hassan Eddah, El Bachir Khadda, Mohamed Thalil, Brahim Isamili, Ahmed Sbaai, Sidahmed Lemjeiyd, Mohamed Embarek Lefkir, Cheikh Banga, og Mohammed Lamin Haddi. Disse mennene er fra 28 til nærmere 60 år. Hver og en av dem hadde sentrale roller i ulike menneskerettighetsorganisasjoner. Den mest kjente av dem er Eênama Asfari som var vise-president for Komité for friheter og respekt for menneskerettigheter i Vest Sahara (CORELSO) . Hassan Eddah var leder for komiteen mot tortur underlagt det saharawiske observatoriet for menneskerettigheter, og hadde forut for pågripelsen i 2010 vært arrestert, og torturert, tre ganger tidligere. Ahmed Sbaai har vært fengslet to ganger tidligere for sine politiske overbevisninger, og er grunnleggeren av den saharawiske liga for beskyttelsen av politiske fanger i marokkanske fengsler. Cheikh Banga er den yngste av dem, og var president for the Saharawi Committee for Human Rights i Assa, og var tidligere fengslet i 2006. Mohammed Lamin Haddi ble arrestert i 2010 mens han bistod to leger fra Leger uten Grenser med sine observasjoner i de okkuperte områdene av Vest-Sahara.

Dialogkomiteen

Fem av medlemmene i Gdeim Izik-gruppen utgjorde dialogkomiteen som var i forhandlinger med myndighetene. Dette er Larabi El Bakay, Mohammed Bourial, El Houssin Ezzaoui, Abdullahi Toubali, og Deich Eddaf. De tiltalte hevder at dialogkomiteen var i forhandlinger med myndighetene, og fremmet sosiale krav om sysselsetting, boliger og trygdekort på vegne av befolkningen i leiren. De ønsket at siden leiren var så stor og uoversiktlig (omlag 40.000 til 60.000 på det største), skulle myndighetene komme til leiren 8. november for å organisere en telling og levere ut trygdekort direkte. Påtalen hevder derimot at dialogkomiteen prøvde å hale ut forhandlingene, slik at leiren varte frem til det planlagte angrepet på myndighetene. Gdeim Izik var i myndighetenes øyne en militærleir.

Grunnleggerne og kjente fjes

Fem av medlemmene i Gdeim Izik-gruppen var grunnleggere av leiren eller kjente fjes i El Aaiún. Dette er Sidi Abdallahi B´hah, Mohammed El Bachir Boutinguiza, Mohammed Bani, Abdeljalil Lakfawni og Mohammed Khouna Babait. Sidi Adballahi B´Hah og Mohammed El Bachir Boutinguiza var to av de første som reiste ut til Gdeim Izik området og satte opp teltene sine. Laroussi var president for taxi-foreningen i El Aaiún. Mohammed Khouna Babit jobbet for guvernøren, og ble arrestert ett år etter Gdeim-Izik-leiren da han deltok i protester for løslatelsen av de politiske fangene.

At de tiltalte var kjente fjes for myndighetene er dermed rimelig klart. Hva som også er klart er at alle de tiltalte var i en posisjon i det saharawiske miljøet der de kunne yte innflytelse, og at alle sammen hadde ytret seg mot regimet. Noen av mennene utgjorde dialogkomiteen som var i forhandlinger med myndighetene mens noen av mennene var journalister og jobbet for ulike journalist organisasjoner som Equipe media, Rasd TV og SMARA News. Noen av mennene var ledere av ulike menneskerettighetsorganisasjoner. Mens noen av mennene, ikke var politisk aktive, men hadde sosiale krav til myndighetene. Spørsmålet en deretter bør stille seg er hvor man trekker grensen, hvis den i det hele tatt finnes, mellom politisk aktivisme og sosial aktivisme når du lever i et land underlagt et politisk, økonomisk og sosialt apartheid regime. I et okkupert område slår man gjerne ytringer mot regimet under samme kam. I mitt tredje blogginnlegg skal jeg fortelle deg litt mer om hva en politisk rettssak er.

Her kan du lese Tones første blogginnlegg om rettsaken mot Gdeim Izik-gruppen.