U-landsgjeld
U-landsgjeld er med på å skape og opprettholde fattigdom i verden. Ressurser blir overført fra Sør til Nord når penger som burde brukes til fattigdomsbekjempelse går til nedbetaling av gjeld. Mye av denne gjelden stammer fra uansvarlig og umoralsk utlånspolitikk og burde i utgangspunktet ikke betales tilbake. I tillegg bruker kreditorene (lånegiverne) u-landsgjeld som et effektivt maktmiddel for å styre politikken til land i Sør både ved å sette betingelser og som pressmiddel i forhandlinger om handelsavtaler. Slik undergraver kreditorene demokrati og selvstyresett i gjeldstyngede land. Det er derfor nødvendig å ta et oppgjør med gjeldskrisen og samtidig hindre at nye gjeldskriser oppstår.
Illegitim gjeld
Changemaker mener at store deler av u-landsgjelden er illegitim. Illegitim gjeld stammer i mange tilfeller fra lån gitt til udemokratiske og undertrykkende regimer, diktaturer, moralsk forkastelige formål og til prosjekter som ikke skaper utvikling. Dette er uansvarlig og umoralsk, men likevel kan kreditorene kreve å få pengene tilbake. Dette er mulig fordi debitor (låntagerland) ikke er lovbeskyttet på internasjonalt nivå i motsetning til hva de er på nasjonalt nivå. Ved å fokusere på illegitimitetsbegrepet oppnår man både å overføre deler av ansvaret for gjeldskrisen til kreditor, og man forebygger framtidige gjeldskriser ved å disiplinere kreditorene.
Kreditorene må selv ta konsekvensene av sin uansvarlige utlånspolitikk. Changemaker støtter derfor betalingsnekt fra gjeldstyngede land på grunnlag av at gjelden er illegitim, eller i påvente av en gjeldsslettemekanisme for å løse en gjeldskrise. En gjeldsrevisjon må gjennomføres for å finne ut om utestående gjeld eller lån er illegitime. Illegitim gjeld må slettes umiddelbart, og de frigjorte midlene må komme befolkningen i de gjeldstyngede landene til gode.
Gjeldssletteordninger
Gjeldssletteordningene HIPC (Heavily indebted Poor Countries Initiative) og MDRI (Multilateral Debt Relief) er basert på rene økonomiske prinsipper når de regner ut hvor mye av gjelden en land har som er betalbar. Det gis for lite gjeldsreduksjon, til for få land, i et for sakte tempo. Changemaker mener at også hensyn til menneskerettigheter og dekking av befolkningens grunnleggende behov må være med i denne utregningen, og at det bør tas hensyn til om lånene er illegitime og ikke bør betales tilbake i det hele tatt.
Det er viktig at utviklingslandene tas med i utformingen av vilkårene for gjeldsslette. Sivilsamfunn, parlamenter og styresmakter i fattige land har likevel ikke hatt tilstrekkelig påvirkningskraft, og det er fremdeles skjeve maktforhold mellom fattige land og de internasjonale finansinstitusjonene.
Gjennomføringen av PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) må demokratiseres og i større grad bestemmes av utviklingslandene og deres behov.
Changemaker ønsker en internasjonal åpen og uavhengig gjeldsforhandlingsmekanisme som bygger på prinsippet om illegitimitet. Målet med en slik mekanisme må være å skape en rettferdig prosess der den skjeve maktbalansen mellom kreditor og debitor blir utjevnet. En slik prosess må se på hele gjelden til debitorlandet og avgjøre hvilke deler som er illegitime. Disse delene må slettes fullstendig og umiddelbart uten betingelser. Videre må prosessen vurdere hvor mye gjeld som må slettes for å frigjøre nok midler til å dekke befolkningens grunnleggende rettigheter og behov. Det må også utarbeides en helhetlig nedbetalingsplan for den resterende gjelden som sikrer en god og stabil utvikling av den nasjonale økonomien, som slik hindre at nye gjeldskriser oppstår.
Ansvarlig lånegivning
Det er viktig å forhindre fremtidig uansvarlig utlånspraksis. Både debitor og kreditor må opptre ansvarlig i låneprosessen. Changemaker krever derfor at det utarbeides et regelverk for ansvarlig långivning både nasjonalt og internasjonalt. Regelverket må sikre at låneprosessene er åpne og har demokratisk forankring. At lånene er bærekraftige, støtter nasjonale utviklingsplaner, ikke bryter grunnleggende menneskerettigheter og tar hensyn til klima og miljø. Prosessen med å utarbeide et slikt regelverk bør ta utgangspunkt i Eurodads charter for ansvarlig långiving.
Den norske stat utsteder eksportkreditter til norske selskaper som eksporterer varer eller tjenester til fattige land. Om betaling uteblir, stiller Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK) krav til mottakerlandet om erstatning. Det er viktig at også eksportkreditter blir underlagt et regelverk som hindrer at det oppstår mer illegitim gjeld.
Statens Pensjonsfond Utland og Statsobligasjoner
En statsobligasjon er et verdipapir utstedt av myndighetene i et land for å få tilgang til langsiktige finanser. Å utstede en obligasjon er altså en måte å låne penger på og å kjøpe en obligasjon vil da si at man investerer i gjeld.
I 2008 investerte Statens Pensjonsfond - Utland (SPU) rundt 555 milliarder NOK i ulike statsobligasjoner i 45 land, der 19 av disse er klassifiserte som utviklingsland. Disse investeringene tilsvarer rundt 1⁄4 av de totale investeringene, men er i motsetning til resten av pensjonsfondet ikke underlagt noen etiske retningslinjer. Den eneste begrensingen fondet har er at det ikke kan investere i Burma. Pengene som SPU har investert gjennom kjøp av obligasjoner er ikke øremerket, men går vanligvis direkte inn i en statskasse. Man har derfor ikke mulighet til å sikre seg mot at pengene går til illegitime formål. Dette er problematisk når Norge investerer i land som er involvert i krig eller væpnede konflikter eller der myndighetene er ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd.
Norske myndigheter ønsker å fremstå som etisk ansvarlige når det kommer til forvaltningen av SPU, men mangelen på etiske retningslinjer for kjøp av statsobligasjoner bryter med dette bildet. Changemaker mener at Norge, som eier av verdens andre største statlige investeringsfond, har et ansvar for alle sine investeringer. Investeringer i statsobligasjoner må også vurderes ut ifra etiske retningslinjer samt underlegges regelverk for ansvarlig lånegivning.
Gribbefond
Gribbefond er finansaktører som kjøper opp de fattigste og mest gjeldstyngede landenes gjeld, for så å saksøke landet og kreve hele det opprinnelige beløpet samt renter tilbakebetalt. Norge har bidratt i oppkjøpsoperasjoner av gjeld som har vært truet av gribbefond, blant annet i Nicaragua i 2007. Dette er bra, men langt fra tilstrekkelig, da man heller må hindre årsakene til problemet. Det må opprettes et internasjonalt regelverk som hindrer gribbefondenes opptreden.
Mangel på demokrati og åpenhet i de Internasjonale Finansinstitusjonene
Mange av de tunge aktørene på det internasjonale långivermarkedet, som IMF, Verdensbanken og Paris-klubben, er preget av mangel på demokrati. Her er det en skjevfordelig av makt til de rike industrilandenes fordel på bekostning av de fattigere og mer gjeldstyngede landene. Verdensbanken og IMF fordeler makt basert på prinsippet om at «én dollar gir én stemme». Det vil si at de som bidrar med mest penger bestemmer.
Verdensbanken og IMF har lenge hatt en uskreven regel om at den ene av lederne skal komme fra Europa, mens den andre skal være fra USA. Medlemslandene i institusjonene har nå forpliktet seg til at valget av de neste lederne skal være merittbaserte. Men siden den gamle valgpraksisen ikke er en formell prosedyre, men en uformell avtale mellom landene med mest stemmevekt, har man ingen garanti for at forpliktelsen blir fulgt opp. Changemaker mener lovnaden er viktig og at lederne av de to institusjonene må velges basert på meritter og ikke på bakgrunn av nasjonalitet.
Bretton Woods-institusjonene må demokratiseres. Det bør være et krav at en styrebeslutning både trenger flertall av stemmevekten og flertall blant medlemslandene for å bli vedtatt, såkalt ”double majority”.
Paris-klubben er et møtested der kreditorlandene møtes uformelt for blant annet å diskutere hva som skal gjøres med utviklingslandenes gjeldsbyrde. Dersom debitorland i det hele tatt blir tatt med i prosesser i Paris-klubben, blir de kalt inn og må møte alle aktuelle kreditorer alene. Dette er med på å undergrave rettighetene til utviklingsland i gjeldsspørsmålet. Hvordan man skal håndtere dagens gjeldskrise er noe som må avgjøres i demokratiske fora. For å sikre demokratiske prosesser er det avgjørende at sivilsamfunn kan følge opp hva sine landsrepresentanter diskuterer og stemmer i de internasjonale finansinstitusjonene.
Møteprotokoller og referat fra Parisklubben bør offentliggjøres. Ordningen med Paris-klubben er i utgangspunktet er udemokratisk og derfor må avvikles.
Kondisjonaliteter
IMF og Verdensbanken stiller kondisjonaliteter til debitorland ved utlån og gjeldslette. Dette kan være betingelser som tvinger debitorlandene til å gjennomføre reformpolitikk mens landene selv har for lite reell medbestemmelsesrett.
Strukturkondisjonaliteter, for eksempel krav om økonomisk liberalisering, og kvantitative kondisjonaliteter, for eksempel tak på offentlige utgifte, har vært vanlig. Takket være press fra sivilsamfunn har det de senere år vært en viss nedgang i slike betingelser.
På tross av at Verdensbanken har fokusert mer på fattigdomsbekjempelse og godt styresett, har flere rapporter vist at krav om privatisering av offentlige tjenester, liberalisering av handelsreguleringer og kutt i subsidier fortsatt forekommer. Også IMF har blitt kritisert, blant annet av sitt eget uavhengige evalueringskontor (IEO). Kritikken peker på at institusjonene fortsatt stiller for mange og for strenge betingelser i mange fattige land som har redusert myndighetenes egen evne til å bekjempe fattigdom og fremme utvikling.
Det er riktig og naturlig å stille krav til åpenhet og legitimitet i en låneprosess, jamfør ansvarlig långivning.
IMFs mandat
I de senere år har IMF gått ut over sin opprinnelige rolle ved å involvere seg betydelig mer i utformingen av utviklingspolitikk i debitorland. IMFs rolle i utviklingsland bør reduseres, og institusjonen bør konsentrere seg om sitt opprinnelige mandat med fokus på overvåkning av økonomien i medlemslandene og å tilby kortsiktige lån for å stabilisere stater som står i fare for å bli rammet av økonomiske kriser.
Skatteparadis
Skatteparadiser tillater ulovlig kapitalflukt gjennom hemmelighold av opplysninger som er nødvendig for at andre land skal kunne kreve inn den skatten de har krav på. Ulovlig kapitalflukt skjer gjennom blant annet ulovlig internprising hvor skattepliktig overskudd gjemmes bort fra myndighetene som har krav på skatten. Internprising vil si at et selskap plasserer overskuddet i et datterselskap registrert i et skatteparadis, for å unngå å betale skatt i de landene hvor overskuddene blir generert. Mangel på åpenhet rammer spesielt utviklingslandene hardt, fordi de ikke har de juridiske vektøyene og mulighetene til å oppdage og følge opp skatteunndragelser. Ulovlig utstrømming av kapital tilsvarer omtrent ti ganger så mye av samlet bistand til utviklingslandene. At transnasjonale selskaper og andre unndrar skatt er derfor et stort hinder for utvikling.
En god skattelovgivning er viktig for å skape et ansvarsforhold mellom befolkningen og myndighetene i et land, og inntekter fra skatt er viktig for å fremme utvikling. Changemaker krever at skatteparadisenes økonomiske hemmlighold brytes ned. I tillegg til å jobbe med bekjempelse av hemmelighold i skatteparadiser internasjonalt, er det en rekke tiltak Norge kan gjennomføre nasjonalt som et ledd i kampen mot skatteparadisene.
Informasjonsutvekslingsavtaler
Et system med bilaterale informasjonsutvekslingsavtaler vil ikke løse alle problemene, blant annet fordi fattige land sjelden har den tyngden det trengs for å inngå slike avtaler med de store skatteparadisene. Vi trenger en internasjonal avtale, der de multinasjonale selskapene tvinges til å offentliggjøre sine interne regnskaper slik at man umuliggjør internprinsing, og hvert land får den skatteinformasjonen de trenger for å kreve inn de skatteinntektene de har krav på.
Land-for-land-rapportering
Norge bør innføre såkalt land-for-land rapportering. I første omgang som krav til alle selskaper som er registrert på Oslo Børs og til selskaper i porteføljen til SPU. Dette innebærer nye regnskapsregler der multinasjonale selskaper oppgir informasjon om deres økonomiske aktivitet for hvert enkelt land de opererer i, og ikke bare samlet på konsernnivå.
Revisjonsselskaper
Changemaker krever at revisjonsselskapenes makt i finanssystmet må reduseres, og at revisjonsregler må underlegges et nøytralt internasjonalt organ i FN, og ikke International Accounting Standards Boards (IASB) som i stor grad er styrt av private selskaper som har stor egentinteresse i utviklingen av revisjonsreglene.