1950-1960-tallet:
Frigjøring av koloniene. Da kolonimaktene trakk seg ut (eller ble jaget ut) stod landene igjen med ribbede statskasser og en dårlig administrasjon. Men dette var allikevel en tid preget av stor tro på utvikling i u-landene.
1960-70-tallet:
Mange u-land får lån fra andre land, private banker og etter hvert også Verdensbanken og IMF (Det Internasjonale Pengefondet).
- Det var fortsatt stor tro på utvikling og fattigdomsbekjempelse. Lån var nødvendig som et startskudd. U-landene hadde mange verdifulle råvarer som kaffe, bomull, metaller osv. Dette skulle gi gode inntekter og sikre tilbakebetaling av lån.
- Den kalde krigen førte samtidig til at både USA og Sovjetunionen "kjøpte" seg venner blant en rekke statsledere. De brydde seg mindre om at noen av disse statslederne tok pengene i egne lommer.
1970-80-tallet:
- Mange banker i Nord fikk på 70-tallet stort overskudd på grunn av en ekstrem økning i oljeprisene. Da banker lever av å låne ut penger så de raskt mulighetene i å tilby u-landene lån.
- Råvareprisene synker og u-landene fikk dermed mindre inntekter. Samtidig økte både rentene og dollarkursen, noe som førte til at lånene plutselig ble mye større. De fleste lån er gitt i dollar og må derfor også tilbakebetales i dollar.
1980-tallet:
- Stadig flere u-land klarte ikke å betjene gjelden, og gjeldskrisen var et faktum.
- Kreditorene ble redd for ikke å få pengene tilbake. De stilte betingelser til u-landene. Dette ble kalt strukturtilpasning og innebar at mange fattige land måtte kutte i offentlige utgifter. Med andre ord mindre til helse, utdanning, mat osv. Samtidig ble nye lån gitt for å betjene gamle lån.
Den kalde krigen var over og Sovjet og USA hadde ikke lengre like stort behov for å "kjøpe seg" venner og ble mer behersket med utlåningen.
- De viktigste kreditorene er Verdensbanken og IMF. De sa at de tøffe økonomiske betingelsene skulle bidra til å redusere fattigdom og gjeld.
1981 til 2000:
- gjelden økte fra 212 milliarder dollar til 2527 milliarder dollar i denne perioden. Den tøffe medisinen hadde ikke virket. I etterkant har Verdensbanken og IMF innrømmet at 60-70 % av programmene var mislykket.
I tillegg opplever u-landene at nye lån, gjeldsslette og bistand gis med strenge betingelser. Betingelser som ofte ikke tjener til å redusere fattigdommen.