Bruk Icesave Saken konstruktivt, Støre!

Icesave-saken aktualiserer behovet for et internasjonalt regelverk for ansvarlig långiving og en rettferdig, uavhengig gjeldslettemekanisme.

For hver krone utviklingsland mottar i bistand fra rike land, betaler utviklingslandene fem kroner tilbake i form av gjeldsnedbetalinger. Når myndigheter i utviklingsland må bruke til sammen over 500 milliarder dollar på tilbakebetaling av gjeld hvert år, er de også tvunget til å prioritere gjeldsbetjening over egen befolknings grunnleggende behov.
En stor del av fattige lands gjeld stammer fra uansvarlig långiving. Slik gjeld er urettferdig eller illegitim. Det kan være gjeld fra lån gitt til undertrykkende regimer eller korrupte politikere, eller for å finansiere meningsløse og overprisede prosjekter, eller gitt på helt uakseptable  premisser, for eksempel altfor høy rente. Et viktig prinsipp for behandlingen av slik gjeld er prinsippet om långivers medansvar for at lånene kan og bør bli tilbakebetalt. 

Norge erkjente kreditors medansvar ved slettingen av den omtalte ”skipseksportgjelden” i 2006. Da hadde Norge på 70- og 80-tallet gitt lån til mer enn 30 utviklingsland for at de skulle kjøpe norske skip for å redde norsk verftsnæring og angivelig skape utvikling i mottakerlandene. Fordi det ikke ble gjort noen ordentlig analyse av hvorvidt norske skip ville bidra til utvikling i disse landene, og prosjektet endte mislykket for alle parter utenom verftsnæringen, erkjente Norge medansvar i saken og slettet gjelden i 2006.

Det finnes ingen rettferdig og uavhengig mekanisme som kan vurdere gjelds legitimitet og kreditors medansvar i dag. Det finnes heller ingen etablerte kriterier for ansvarlig långiving. Situasjonen Island nå har havnet i aktualiserer behovet for en slik gjeldslettemekanisme. Flere steder diskuteres det nemlig nå om Storbitannia og Nederland også har ansvar for situasjonen de nå har havnet i. Selv Financial Times støtter dette prinsippet på lederplass 6. januar. En gjeldslettemekanisme vil kunne brukes for å vurdere både gjeldens legitimitet og bærekraft, og bidra til mer ansvarlig långivig i fremtiden.

Hvorvidt Islands gjeld er illegitim eller ikke, er ikke opp til oss å avgjøre. Det er det vi trenger en rettferdig, uavhengig gjeldsdomstol til. Da er det selvfølgelig viktig å ta med i betraktningen at Island er et demokratisk regime som har gjort flere blemmer som har ført til at de nå står trykket opp i et hjørne.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttaler at Norge vil gi lån til Island, men legger vekt på at det er avgjørende at Islands regjering står ved sine forpliktelser overfor IMF. Han spesifiserer ikke hvilke forpliktelser han sikter til, og tar heller ikke avstand fra de nordiske landenes krav om inngåelse av Icesave-avtalen før nye lån blir gitt. Snarere tvert i mot fremstår de nordiske landene svært samlet i denne saken. Det er god grunn til å tolke dette i retning av at også Norge mener at Island skal inngå Icesave-avtalen før nye lån blir gitt. Hvis så er tilfelle, kan dette være i strid med det som står i Soria Moria-erklæringen. Der lover regjeringen å arbeide for et internasjonalt regelverk for ansvarlig långiving og en internasjonal gjeldslettemekanisme Regjeringen bør derfor bruke muligheten Icesave-saken gir til å løfte disse viktige punktene fra Soria Moria-erklæringen. Norsk gjeldspolitikk handler ikke utelukkende om u-landsgjeld der dette representerer et stort hinder for fattigdomsreduksjon og utvikling. Hvis så er tilfellet faller alle prinsippene som ligger bak en slik politikk.

Det er en sammenheng mellom Icesave-saken og utviklingslands gjeldsbyrder som skaper og opprettholder fattigdom som millioner mennesker befinner seg i. Regjeringen bør derfor bruke denne anledningen til å løfte opp prinsippet om kreditors medansvar og behovet for en internasjonal, uavhengig gjeldslettemekanisme. Foreløpig har ikke Norge vist noen tegn til dette.

Av Ida Thomassen, leder i Changemaker