Changemakers handelspolitikk

Internasjonal handel blir stadig viktigere. Omfanget av handelen har økt enormt de siste tiårene, og mange land har opplevd økonomisk vekst. Handel kan være et av de mest effektive virkemidlene som land kan bruke for å komme ut av fattigdom. Slik det fungerer i dag er det globale handelssystemet urettferdig fordi de rikeste sitter med veldig stor makt, og dette bidrar til å øke forskjellen mellom fattige og rike. Det skaper en skjev fordeling av verdens ressurser, hindrer utvikling og undertrykker verdens fattige. Changemaker mener at både FN-pakten og ulike FN-konvensjoner om biologisk mangfold, miljø, folkemord, tortur, arbeiderrettigheter og menneskerettigheter må overordnes alle internasjonale handelsavtaler.
    
I arbeidet med å gjøre handel rettferdig er det nødvendig å ha en internasjonal organisasjon som regulerer handel på tvers av landegrenser. Dette arbeidet må drives åpent og demokratisk, hvor maktforhold ikke spiller noen rolle. Gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) og bilaterale avtaler er det den økonomisk sterkeste part som får gjennomslag for sine interesser. Changemakers mål er derfor å skape et rettferdig handelssystem gjennom strukturelle endringer, der utviklingslandenes interesser ivaretas.

WTO - multilaterale avtaler

Tross dets svakheter og mangler, er WTO det beste alternativet til en verdensomspennende handelsorganisasjon, med mulighet til å lage rettferdige globale handelsregler. WTO gir fattige land sjansen til å stå samlet i kampen for felles interesser. Problemene i den pågående Doha-runden viser at nettopp dette er mulig. Det er derfor viktig at de rike landene ikke setter seg på bakbeina, men kommer lavinntekts- og mellominntektslandene i møte. Norge må bidra til at sluttføringen av Doha-runden blir i tråd med det opprinnelige utviklingsmandatet, og at det blir tatt mer hensyn til fattige land, ikke bare de minst utviklede landene (MUL).

I dagens utgave av verdens handelsorganisasjon er det de rikeste landene som har mest makt, og det er lite åpenhet rundt prosessene. Changemaker mener derfor at WTO ikke bidrar til utviklingen på en konstruktiv måte, men snarere hindrer den. Changemaker mener at:

•    Norge må bidra til mer åpenhet rundt prosessene i WTO

Sanksjonsmulighetene i WTO innebærer at dersom et land bryter WTO-reglene overfor et annet land, kan det fornærmede landet innføre handelssanksjoner mot regelbryteren. I realiteten har rike land sterkere sanksjonsmuligheter enn utviklingsland. I tillegg har de bedre muligheter for å føre sak mot et utviklingsland.  Changemaker mener at:

•    Sanksjonssystemet må endres slik at utviklingsland sine sanksjonsmuligheter blir styrket. Dette for eksempel ved å styrke mulighetene for å gjennomføre utradisjonelle straffetiltak, som represalier innenfor ikke-relaterte avtaleområder (kryssrepresalier).

Forhandlingsmandatet for Doha-runden er utdatert, og tar i svært liten grad inn over seg utfordringene klimaendringene skaper for handelssystemet. For å møte klimakrisen må internasjonal handel la utslippshensyn trumfe frihandelshensyn. Changemaker mener at:

•    Det må tidlig komme på plass et forhandlingsmandat i WTO som sørger for å legitimere klimatiltak, så lenge disse har en begrenset handelsvridende effekt.
•    Handelsregimet og klimaregimet må harmoniseres, slik at de fungerer gjensidig støttende, om dette gjelder merking, standarder, toll, avgifter, subsidier eller kvoter.

AoA- (Agreement on Agriculture) landbruksvarer

Flesteparten av verdens fattige jobber i landbrukssektoren og for mange kan handel med landbruksprodukter føre til betydelig fattigdomsreduksjon. Dagens urettferdige bytteforhold er imidlertid ikke positivt for utviklingslandene. Eksportsubsidier og overproduksjon i Nord, kombinert med lave tollmurer i Sør, har i en rekke enkelttilfeller ført til dumping og utkonkurrering av lokal industri og jordbruk. Changemaker mener derfor at:

•    Alle lavinntektsland har rett til å gjennomføre de tiltak som er nødvendige for å beskytte sin befolknings tilgang på mat.
•    Det internasjonale vedtaket om å fjerne alle eksportsubsidier må gjennomføres.

De forskjellige subsidieboksene i WTO har ikke redusert jordbrukssubsidier i vesentlig grad, men vært med på å legitimere subsidier som både fører til dumping og hindrer utviklingsland markedsadgang i rike land. Antidumpingtiltakene som land kan benytte seg av for å beskytte seg  mot subsidierte industrivarer fra å bli dumpet på sitt marked, er ikke tilgjengelige for landbruksvarer. Changemaker mener at:

•    Utviklingsland må kunne bruke toll og andre økonomiske virkemidler for å beskytte livsgrunnlaget for sine småbønder.
•    Mekanismene for antidumpingtiltak i WTO også må gjøres anvendelige for jordbruksprodukt
•    Mellom- og lavinntektsland må gis økt markedsadgang i industriland, også på landbruksvarer. Toll og straffetoll mellom rike land i nords landbruksprodukter er et fornuftig virkemiddel for å sikre dette.
•    Subsidieboksene i WTO må revideres. Subsidier som fører til dumping i utviklingsland må forbys, og produksjonsdrivende subsidier som hindrer utviklingsland sin rettferdige markedstilgang må begrenses.

NAMA (Non- Agricultural Market Access) - industri og fisk

NAMA-avtalen omfatter nesten 90% av alle eksporterte varer i verden, og har stor betydning for verdenshandelen. Hovedformålet er å åpne markedene mest mulig, og derfor redusere tollsatsene. Changemaker mener at Norges krav i NAMA-forhandlingene i WTO om betydelige tollkutt i utviklingsland er uakseptable. Spesielt når de ses i forhold til den norske politikken i AoA-forhandlingene, der vi kjemper hardt for å beholde en enda høyere toll på landbruksprodukter. Changemaker mener at:

•    Norge ikke må la norske offensive interesser, f. eks fisk, gå på bekostning av utviklingsland sitt politiske handlingsrom.
•    Fisk burde være en del av AoA istendenfor NAMA.

Mange fiskersamfunn i fattige land er like sårbare som bønder, og står ovenfor mange av de samme problemene. Det at fisk er en del av NAMA-avtalen, gjør at de blir utsatt for mye strengere krav om liberalisering enn de ville ha møtt i AoA.

Historisk sett har de fleste landene i verden hatt høy beskyttelse av sin økonomi mens de har bygget opp sin industri. Med NAMA-avtalen fratas nå fattige land denne muligheten. Changemaker mener at:

•    Utviklingsland må få kunne bruke toll og andre økonomiske virkemiddel for å bygge egen industri. Disse virkemidlene bør samtidig inneholde forutsigbare rammer for avvikling, for å skape levedyktig industri.
•    Ved utvikling av ny industri i utviklingsland, må hensyn til liberalisert handel og patentvern være underordnet hensyn til utvikning og klimavennlig industri.

GATS (General Agreements on Trade in Services)- tjenester

Tilgang til rent vann, retten til utdanning og tilstedeværelse av et helsevesen er grunnleggende menneskerettigheter, og skal aldri underordnes handelshensyn.

Hvis man gjennom GATS åpner grensene for utenlandsk konkurranse, forplikter man seg til å holde de åpne for all fremtid. Det betyr at land ikke kan trekke tilbake forpliktelser som er gitt, eller legge inn nye forbehold på et senere tidspunkt. Dermed legger nåværende regjeringer føringer for alle fremtidige regjeringer, fordi det ikke er mulig å endre politikken på bakgrunn av erfaringer som gjøres med denne konkurransen.

Det stadig økende presset på utviklingsland for å liberalisere og privatisere tjenestesektoren, sammen med GATS’ krav om irreversibilitet, gjør at makten over grunnleggende rettigheter og reguleringsmekanismer blir fratatt folket og folkevalgte myndigheter. Changemaker mener at:

•    Kravet om irreversibilitet må dempes, ved for eksempel å innføre en tidsbegrensning.
•    Det er galt at land skal bli pålagt hvilken økonomisk politikk de skal føre. Dette må det enkelte land få bestemme selv.

Enkelte sider ved GATS fører til at utviklingsland mister muligheten til å bruke flere av de virkemidlene som rike land har brukt for å sikre utvikling i sine samfunn.
Changemaker mener at:

•    Land må ha rett til å regulere konkurransen i tjenestesektoren.
•    Norske offensive handelsinteresser ikke må gå på bekostning av fattige lands politiske handlingsrom.

TRIPS (Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights) – kunnskap

Teknologi og kunnskap er blant de viktigste byggeklossene i all utvikling. Nettopp derfor må arbeidet med intellektuelle eiendomsrettigheter handle om å lage et rammeverk som har til hensikt å øke tilgangen på kunnskap, og å sikre at den blir brukt. Teknologioverføring er en viktig faktor i kampen mot fattigdom. I dag er TRIPS-avtalen under WTO den viktigste enkeltavtalen i det internasjonale patentregimet. Avtalen fører til at kunnskap blir gjort utilgjengelig for utviklingsland, og dermed hindrer utvikling. Changemaker ser behovet for at insentiver til forskning og uvikling sikres, men det er ikke de fattige landene sitt ansvar å betale for dette. Changemaker mener derfor at avtalen ikke bør gjelde for de minst utviklede landene (MUL).

TRIPS-avtalen er som en liten grunnlov for patentrettigheter, og krever at alle land innfører spesielle regler for beskyttelse av disse. På den måten tvinger avtalen fattige land til å innføre et regime som fremmer de store selskapenes interesser på bekostning av fattige menneskers rettigheter.

TRIPS-avtalen krever bare en minimumsstandard for beskyttelse av patentrettigheter. Derfor stiller ofte rike land som betingelse i bilaterale avtaler med fattige land, at de innførere av strengere krav til patentbeskyttelse (TRIPS+ bestemmelser). Changemaker mener at:

•    TRIPS-avtalen bør inneholde en maksimumsstandard for beskyttelse av patenter i det enkelte land.

 Avtalen bidrar til å gjerde inn stadig mer teknologi og kunnskap, og sikrer rike menneskers muligheter til å tjene seg enda rikere. Ved å ta patent på kunnskap som fattige mennesker trenger. Changemaker mener at teknologioverføring er helt essensielt for at et land skal kunne bygge seg opp til et velfungerende samfunn. En nødvendig betingelse for at kunnskap kan bli brukt, er at kunnskap blir skapt. Likevel må ikke hensynet til oppfinneren veie så tungt at menneskers grunnleggende rettigheter og fattige lands behov for utvikling blir glemt. Changemaker mener at:

•    Avtalen må endres slik at den sikrer teknologioverføring og utvikling i de fattigste landene.
•    Grunnleggende menneskerettigheter må settes høyere enn patentrettigheter.
•    Patenttiden gjøres kortere. Dette vil kunne være et kompromiss mellom selskapenes muligheter til å tjene penger og fattige folks mulighet til å skaffe seg den patenterte kunnskapen.
Norge må utøve press for å få en reforhandling av TRIPS-avtalen med i mandatet for neste runde i WTO-forhandlingene, slik at det i større grad åpnes for nødvendig teknologoverføring.
TRIPS-avtalen åpner for at det kan gjøres unntak fra patentregelverket i en nasjonal krisesituasjon. Dette er et viktig unntak, da det gjør at land kan skaffe billige medisiner til sin befolkning. Imidlertid motvirker de rike landene at fattige land skal kunne ta i bruk denne unntaksbestemmelsen. Changemaker mener derfor at:

•    Det må bli mye enklere for land å ta i bruk unntaksbestemmelsen om tvangslisens og parallellimport for utviklingsland.
•    TRIPS-avtalen må garantere at alle mennesker får tilgang på medisiner.
•    Begrepet nasjonal krisesituasjon også må dekke behov for tilpassing til klimaendringer.

TRIPS-avtalen åpner også for at selskaper stjeler kunnskap fra fattige land. Dette er fordi
avtalen tillater at selskaper kan ta patent på prosesser og bruksområder som har eksistert i mange tusen år, og som selskapet derfor ikke har oppfunnet selv.  Changemaker krever at:

•    TRIPS-avtalen bare tillater at man kan ta patenter på nye oppfinnelser.
•    TRIPS-avtalen harmoniseres med Konvensjonen om biologisk mangfold, slik at grupper sikres deler av overskuddet av tradisjonell kunnskap. Dette for at samfunnsgrupper som sitter på tradisjonell kunnskap sikres deler av overskuddet når denne kunnskapen benyttes kommersielt.

Bilaterale handelsavtaler

Antallet bilaterale frihandelsavtaler har eksplodert de siste årene. Mye av dette skyldes stagnasjon i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Et sentralt trekk ved de bilaterale avtalene er at de er preget av skjevt maktforhold mellom partene. Ofte er det rike land, eller grupper av rike land, som går sammen og forhandler med en part som er betydelig svakere økonomisk. Dette fører til at avtalene ofte favoriserer de rike landene. Derfor mener Changemaker at:

•    Norge må jobbe aktivt for å få gang i forhandlingene i WTO, og jobbe for at de fattigste landene blir hørt i prosessen.

Når Norge likevel går inn i bilaterale handelsavtaler, må de derfor ta sterkt i betraktning u-lands interesser, og sørge for at deres politiske handlingsrom blir bevart.

Norge utgjør sammen med de andre landene i European Free Trade Association (EFTA) en gruppe industrialiserte land med aggressive forhandlingsposisjoner over mange sektorområder, noe som kan bidra til å svekke avtalepartnernes politiske handlingsrom. Changemaker mener at:

•    Norge må gjøre en kritisk vurdering om EFTA er en hensiktsmessig handelsblokk å framforhandle bilaterale avtaler sammen med.
•    Norge må vise aktiv interesse og motstand om partnerland innenfor EFTA kommer med krav eller forhandlingsposisjoner som kan sette profitt og økonomiske interesser foran hensyn til helse, utvikling og menneskerettigheter.  
Bilaterale avtaler regulerer handel for enorme verdier, og er av stor betydning for norsk næringsliv og avtalepartens næringsliv. Handel skaper grunnlaget for utvikling for alle, og angår oss alle. Likevel bærer prosessen rundt bilaterale avtaler preg av et enormt demokratisk underskudd, hvor en håndfull byråkrater sitter med stor makt bak lukkede møtedører. Changemaker mener at:

•    Norske myndigheter må foreta en konsekvensutredning og en bred høringsrunde forbindelse med enhver bilateral handelsavtale. I denne prosessen må også sivilsamfunnsgrupper fra avtalepartnerens land ha tilgang.

TRIPs +

TRIPS-avtalen fungerer som en minimumsstandard for beskyttelse av patenter. Et land kan velge å innføre en lovgivning som gir strengere beskyttelse enn det TRIPS-avtalen krever. Ettersom disse bestemmelsene gir flere og strengere patentregler kalles de for TRIPS +.  Rike land setter ofte som betingelse at samarbeidsland innfører strengere patentregler for å inngå bilaterale handelsavtaler. Fattige land går lett med på betingelsen når rike land lokker med større markedsadgang, eller i frykt for å miste eksportmuligheter.
Innføringen av disse TRIPS + bestemmelsene undergraver demokratiet. De bilaterale avtalene med TRIPS + bestemmelsene utarbeides som regel av et fåtall ministre fra hvert av landene i det skjulte. Folket er som oftest uvitende om hva som skjer. Changemaker krever:

•    At Norge ikke lar sine bilaterale avtaler med utviklingsland inneholde en strengere patentlovgivning enn TRIPS-avtalen.
•    åpenhet i prosessen når to land forhandler om patentbestemmelser gjennom bilaterale avtaler.

En slik streng lovgivning for patentbeskyttelse kan oppnås ved å godkjenne UPOV-konvensjonen. Denne krever at landene åpner for patentering av vanlige planter. For bønder innebærer dette at de risikerer at metoder og planter de har brukt i hundrevis eller tusenvis av år, blir patentert. Dette fører til en enorm økonomisk belasting for bøndene ved at de må betale en høy avgift på patenterte planter. Samtidig er det med på å svekke det biologiske mangfoldet. Changemaker mener det er feil å dele ut patenter som hindrer bønder i å benytte seg av ikke-genmodifiserte planter.

Samtidig er det med på å svekke det biologiske mangfoldet. Changemaker mener det er feil å dele ut patenter på dyr og planter. Alle bør kunne nyte godt av naturen.

Investeringsavtaler

En bilateral investeringsavtale er en avtale mellom to land, og gjelder investeringer foretatt av selskaper fra det ene landet i det andre landet. Hensikten er å gi rettigheter til selskaper slik at de blir mer villige til å investere. Tradisjonelt har slike avtaler blitt inngått for å sikre investeringer i land med ustabile regimer eller rettssystemer. Imidlertid viser rapporter, bl.a. utgitt av Verdensbanken og IMF, at bilaterale investeringsavtaler ikke fører til økte investeringer. I dag gis selskapene rettigheter, mens vertslandet fratas reguleringsmekanismer.
I WTO gikk utviklingsland sammen og stanset MAI-avtalen, som er en multilateral utgave av investeringsavtaler, nettopp fordi den begrenset deres politiske handlingsrom. Bilaterale forhandlinger bør ikke brukes til å presse gjennom avtaler som har blitt avvist i WTO. Norge bør derfor ikke inngå omfattende investeringsavtaler. Changemaker mener at:

•    Norge må jobbe aktivt for at utviklingsland skal få anvende de nødvendige virkemidlene for å sikre eierskap til egne ressurser, både i forbindelse med multi- og bilaterale investeringsavtaler.

Arbeidsrettigheter

I dagens økonomiske system står fattige land i fare for å spesialisere seg i fattigdom. Deres komparative fortrinn på det internasjonale markedet er dårlige arbeidsforhold og muligheten til å bryte internasjonale arbeiderrettigheter. Den økonomiske situasjonen de befinner seg i gjør dem sårbare i forhold til internasjonale selskaper, som utnytter deres situasjon til egen fordel. I et kappløp mot bunnen konkurrerer fattige land i budrunder som presser prisene nedover til et kunstig lavt nivå. De lave produksjonskostnadene resulterer i brudd på menneskerettigheter og gjør det mulig for internasjonale selskaper å produsere varer under slavelignende forhold.
Å unngå dette krever sterke internasjonale avtaler som garanterer arbeidernes rettigheter. Vårt mål er en minstestandard for arbeiderrettigheter som skal være gjeldene i hele verden. Changemaker mener at frivillige etiske retningslinjer (”Code of Conduct”-strategier) ikke bare er utilstrekkelige, men også kan være til hinder for et slikt internasjonalt regelverk. Changemaker mener at:

•     arbeideres rettigheter må sikres gjennom et internasjonalt regelverk som er juridisk bindende.
•    Dette regelverket må inneholde minstekrav til lønnsvilkår for arbeidere som tar utgangspunkt i begrepet om "levelønn" (mat, rent vann, husrom, klær, utdanning for barna, grunnleggende helsestell og litt ekstra til sparing eller uforutsette utgifter)

Bedrifters samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility – CSR)

Changemaker arbeider for at norske bedrifter skal utvise ansvarlighet og redelighet i de samfunn de opererer i. Det innebærer blant annet at de må sikre menneskerettighetene, ta avstand fra barnearbeid, sikre gode arbeidsvilkår for arbeiderne, og ivareta og beskytte miljøet. Dette bunner i det etiske syn på at bedrifter har et ansvar som går utover deres økonomiske egeninteresse. Videre er det grunn til å føre strengere kontroll ved bruk av underleverandører i u-land som norske selskap benytter. Disse underleverandørene må følge etiske krav etter norsk standard. Changemaker mener at:
•    Norske bedrifter i utlandet må utvise ansvarlighet og redelighet i det samfunnet en opererer i. De må anerkjenne et ansvar som går utover den rent økonomiske selvinteressen, og sørge for FNs menneskerettigheter, barnekonvensjonen, ILOs kjernekonvensjoner og nasjonal lovgivning blir holdt.
•    Dette må sikres i et juridisk bindende regelverk.

For å oppnå dette ønsker vi likevel ikke en direkte boikott av varene, da det ofte bare resulterer i arbeidsledighet og rasering av lokalsamfunn. Forbrukernes press mot fabrikkeiere og kleskjeder er viktigere virkemidler for å oppnå bedre arbeidsforhold. Det er viktig at dette gjøres i dialog med arbeiderne, slik at man unngår at situasjonen forverres.

Norske investeringer i konflikt- og okkuperte områder     

Flere norske bedrifter spiller en rolle i konflikt- og okkuperte områder. Dette gjør de ved å drive næringsvirksomhet med regimer som bryter menneskerettighetene og/eller handler i strid med folkeretten. Dette ser vi for eksempel i Vest-Sahara, Israel og Filippinene. Changemaker mener dette er med på å legitimere og opprettholde undertrykkingen som foregår, og at det er galt at norske bedrifter profitterer på denne typen undertrykking. Norsk næringslivs investeringer i bedrifter i ulovlig okkuperte områder er etisk uansvarlig og må ikke finne sted.

Fairtrade

Det overordnede målet, og den eneste måten handel kan bidra til å avskaffe fattigdom, er å skape et virkelig rettferdig handelssystem. Mens vi arbeider med dette finnes det imidlertid muligheter for enkeltpersoner å delta i et alternativt handelssystem, som setter menneskers rettigheter foran profitt. Fairtrade er et sertifiseringssystem hvor man stiller visse krav for å kunne godkjennes, f. eks anstendig lønn til bøndene. Slik skal forbrukere kunne skille mellom rettferdige og urettferdige produkter. Ved å kjøpe et sertifisert produkt viser man at man ønsker at fattige bønders vilkår skal bedres. Men det er viktig å se begrensningen i Fairtrade og at det ikke alene vil forandre handelssystemet. For å få til den virkelige forandringen må de grunnleggende strukturene endres. Fairtrade er imidlertid fortsatt viktig for holdningsarbeid og økt bevissthet blant forbrukerne.