Bill Clinton har sagt: - Et av de største hindrene for å stoppe aidsepidemien er at medisinene ikke kommer fram til de som er hardest rammet, de fattige.
Tilgang til livsnødvendige medisiner en del av menneskers rett til helse. Likevel regner en med at ca en tredjedel av verdens befolkning har for dårlig tilgang til nødvendig medisinsk behandling. I utviklingsland utgjør utgifter til medisiner 60 – 90% av helsebudsjettet til en husholdning. Høye priser, lav kvalitet og unøyaktig behandling betyr at pasienter i fattige land ofte oppnår liten eller ingen helsegevinst.
Livsnødvendige medisiner
Hiv-medisiner og behandling
Nedprioritert helsevesen
Mangel på helsepersonell
Et sviktende internasjonalt samfunn
Ineffektiv bistand
Patenter på medisiner
Eksempel på tvangslisensiering: Thailand
Eksempel på produksjon av kopimedisiner: India
Forskning på medisiner
Hva kan gjøres?
Livsnødvendige medisiner er medikamenter som skal tilfredstille menneskers behov for grunnleggende helsetjenester. Disse behovene varierer fra land til land, og det er myndighetenes ansvar å ha en oversikt over dette. Medisinene skal være effektive, sikre og ha en akseptabel pris. I tillegg skal livsnødvendige medisiner til en hver tid være fysisk tilgjengelige – noe som krever et fungerende helsevesen og god infrastruktur.
Til toppen
Uten medisiner vil man normalt utvikle AIDS ila 8-10 år. Dødeligheten hos en person som utvikler AIDS er ca 80% etter 2 år, og 100% etter 5 år. Det finnes i dag ingen medisin som kan kurere sykdommen, men med den rette behandlingen kan tilstanden holdes i sjakk. Vi har over 20 effektive medikamenter, men ingen mulighet for vaksinering. (litt uklart, HIV eller AIDS?) Vaksiner kan utvikles, men dette er ikke uproblematisk. Viruset muterer svært ofte, dvs. at nye utgaver av viruset stadig oppstår, og dette gjør det vanskelig å finne vaksiner som fungerer.
Da HIV for første gang ble påvist i 1981, ble sykdommen ansett som 100% dødelig. Etter at de såkalte anti-retrovirale medisinene kom på markedet i 1996, blir infeksjonen i dag vurdert som en kronisk sykdom, riktignok med livslangt behandlingsbehov. Kombinasjonsbehandling med minst tre effektive medikamenter er nødvendig for å stagnere sykdomsutviklingen. Behandlingen medfører ofte betydelige bivirkninger.
For å unngå resistensutvikling er det svært viktig med nøyaktig gjennomført behandling. Dette innebærer blant annet at medisinene må tas ofte og til nøyaktige tider. Mange av medikamentene som brukes i behandlingen krever også kjølig oppbevaring. For pasienter i land med tropisk klima kan dette representere et problem i seg selv. Uten tilgang på strøm eller kjøleskap, vil dette by på en rekke praktiske problemer i hverdagen. Dersom viruset utvikler resistens mot medikamentet som allerede brukes, må en ofte bytte til dyre ikke-kopimedisiner.
Til toppen
Et nedprioritert helsevesenet er i mange land en av hovedårsakene til at befolkningen har mangelfull tilgang til nødvendig medisinsk behandling. I all hovedsak skyldes dette mangel på politisk vilje eller mulighet til å møte fattiges behov. Mange fattige land lider under korrupsjon. Internasjonal gjeld begrenser også myndigheters evne rent økonomisk til å sørge for befolkningens grunnleggende behov.¨
HIV/AIDS er den sykdommen i global sammenheng som dreper flest unge voksne mennesker. Disse menneskene tilhører den arbeidsføre delen av befolkningen, og dette får direkte konsekvenser for fattige lands økonomi. Når en allerede svak økonomi utsettes for ytterligere nedgang i BNP som følge av redusert arbeidskraft får dette svært negative ringvirkninger for landets økonomiske og sosiale utvikling. Et resultat av dette er mindre penger til helse og utdanning, som igjen fører til flere hiv-smittede.
Til toppen
Mangelen på helsepersonell i utviklingsland er kritisk, men også i vestlige samfunn er dette et økende problem. I Norge er det én lege på 319 mennesker, mens i Malawi deler 50 000 mennesker på en lege (WHOs minstekrav 1/5000). Likevel foregår det importert av helsearbeidere fra den fattige delen av verden til vesten. Dersom dette ikke blir viet internasjonal oppmerksomhet vil alle forsøk på å styrke fattige lands helsevesen stå i fare for å mislykkes. En reduksjon av antall helsearbeidere i utviklingsland betyr ytterligere dårlig tilgang på medisiner og helsehjelp. Utdannelse, informasjon og praktisk opplæring er viktige virkemidler i forhold til å endre situasjonen.
Til toppen
Det internasjonale samfunn har ikke bidratt tilstrekkelig økonomisk, eller oppfylt sine forpliktelser overfor utviklingsland. Enkelte foreslåtte tiltak har ikke blitt utprøvd i det hele tatt, mens andre har blitt utført uten å oppnå ønskede resultater.
Til toppen
Mangel på koordinert internasjonal bistandshjelp blir også trukket fram som en årsak til mangelfull tilgang på medisiner. En grunn til dette er at dårlig koordinerte prosjekter gjerne resulterer i unødvendig bruk av ressurser. Dersom en hadde samarbeidet kunne en funnet mer optimale løsninger, og problemer kunne blitt løst mer effektivt.
Til toppen
Patentregelverk i forbindelse med nye legemidler har i mange land tradisjonelt sett begrenset seg til å inkludere fremstillingsmetode, og ikke selve produktet. Dette har vært et særlig unntak for legemidler og næringsmidler for å sikre økt konkurranse og lavere priser. TRIPS-avtalen fra 1994 endret på dette, og medførte at alle WTO-medlemsland nå må gi patent også på selve legemiddelproduktet. Dette gir dermed patentinnehaveren rett til å være eneste produsent av legemiddelet i 20 år. I denne perioden er prisen på medikamentene opptil 80% dyrere enn i en situasjon med fri konkurranse. Patenthaveren kan også bestemme pris og importør av sine produkter. Dermed kan store legemiddelfirmaer på denne måten velge den prisen som gir størst profitt i hvert enkelt land. (Attac)
WHOs såkalte Doha-erklæring fra 2001 ga imidlertid utviklingsland fleksibilitet fra den opprinelige TRIPS-avtalen, ved å tillate tvangslisens og parallellimport av kopimedisiner for å beskytte befolkningens helse. Tvangslisens er en lovlig innskrenkning av patenhavernes enerett til å produsere og selge et legemiddel. Enkeltnasjoner har dermed mulighet til å omgå patentlovene hvis det er krisesituasjon i landet. Ved å benytte seg av tvangslisens får et land rett til å benytte seg av formelen medisinen bygger på, noe som betyr billigere medisiner. Land kan også parallellimportere originale medisiner fra andre land som kan tilby disse til lavere pris. Parallellimport blir imidlertid ofte møtt med sterke handelssanksjoner, noe som til syvende og sist gjør at dette virkemiddelet ofte ikke gir billigere medisiner i praksis.
Til toppen
I Thailand har myndighetene benyttet seg av tvangslisensiering slik at landets hiv-smittede skal få gratis behandling. Dette har imidlertid ført til en konflikt med det amerikanske selskapet Abbott. Selskapet presser de thailandske myndighetene til å oppheve tvangslisensieringen for å beskytte egne kommersielle interesser. I dag får omtrent 100 000 hiv-smittede i Thailand gratis førstelinjebehandling, men stadig flere utvikler resistens. Behovet for andrelinjebehandling er derfor stort. Hvis landet må betale originalpris for disse medisinene, vil hele 80% av de trengende stå igjen uten behandling. Abbott unnlater også å registrere nye og bedre medisiner i Thailand før tvangslisensieringen trekkes tilbake. Dette får direkte konsekvenser for tusenvis av landets HIV/AIDS-rammede, som venter på at de nye medisinene skal bli tilgjengelig. (MSF)
Til toppen
Legemiddelfirmaer i India har lenge spilt en svært viktig rolle som produsent av billige kopimedisiner. I tillegg har landet også kjempet for internasjonale regler som setter folks helse foran legemiddelselskapenes økonomiske interesser. Det har blitt anslått at omlag halvparten av kopimedisiner som brukes i anti-retroviral behandling i utviklingsland har sin opprinnelse i India. Før kopimedisinene kom på markedet i 2001, kostet behandlingen over 10 000 amerikanske dollar per pasient per år. I dag er prisen om lag 250 dollar. I følge Leger uten grenser har også brukervennligheten til billige indiske kombinasjonspiller revolusjonert behandlingen av HIV/AIDS i utviklingsland. Den indiske patentlovgivningen muliggjør det å slå sammen flere medisiner i én tablett.
Farmasiselskapet Novartis rettet i fjor søksmål mot den indiske patentloven. Novartis fikk ikke medhold i saken. India har etter WHOs Doha-erklæring fra 2001 rett til slik produksjon. I følge denne erklæringen kan utviklingsland produsere og importere kopimedisiner dersom de er av avgjørende betydning for folks helse.
Til toppen
Legemiddelindustrien styres i stor grad av muligheten for å oppnå størst mulig profitt. Dette går direkte utover pasienter i fattige land. Det er mer lønnsomt for industrien å fokusere på vestlige markeder med høy betalingsvillighet. Typiske ”vestlige” lidelser som diabetes og blodtrykksrelaterte sykdommer får langt større oppmerksomhet enn lidelser som preger den fattige delen av verden, der HIV/AIDS er blant de viktigste. Hvert år blir mer enn 70 milliarder amerikanske dollar brukt på forskning på medisiner. Om lag 10% av disse midlene brukes til å forske på 90% av verdens helseproblemer. Dette kalles ”the 10/90 gap”. Av nye medikamenter som ble utviklet i perioden 1974 – 2004, var kun 1,5% av disse for tropiske sykdommer.
Legemiddelindustrien viser også ofte liten interesse for å utvikle helt nye produkter, men velger i stedet å modifisere allerede eksisterende medikamenter. På denne måten kan selskapene ta patent på ”nye” produkter, og opprettholde monopolet på medikamentet. Oftest skjer lanseringen av disse produktene like før det forrige patentperioden er over. En slik praksis legger ikke bare en demper på innovasjon og utvikling, men hindrer også at billige kopimedisiner slipper til på markedet.
Til toppen
Vi har kunnskapen og medisinene som er nødvendige for å redusere dødelighet og lidelse forårsaket av HIV/AIDS. Det som mangler er en klar prioritering av ressurser både internasjonalt og i de enkelte land som er rammet. I forbindelse med milleniumsmålene formulerer WHO to hovedutfordringer som krever spesiell oppmerksomhet dersom en skal klare å øke fattige lands tilgang til livsviktige medisiner.
For det første må man finne løsninger på hvordan tilgangen til allerede eksisterende medisiner kan bedres. For å oppnå dette må det fokuseres på kostnadseffektivitet, et minstemål av helsearbeidere i hvert enkelt land, gode økonomiske systemer, rettferdige patentordninger og et pålitelig helsevesen. I tillegg må det internasjonale samfunn ta ansvar, både ved å oppfylle forpliktelser overfor fattige land og gjennom effektiv bistandshjelp.
For det andre må man finne insentiver til utvikling av nye medikamenter og vaksiner for behandling av sykdommer som rammer verdens fattige. Dette kan blant annet innebære økonomisk støtte til slike forskningsprosjekter via globale fond. Eksempler på dette er samarbeidsprosjekter som ”Drugs for Neglected Disease Initiative (DNDI) og ”Partnerships for improving access to pharmaceuticals” (UNITAID).
Til toppen
- ”Prescription for healthy development: Increasing access to medicines” (WHO)
- ”Tilgang til medisiner og storpolitikk” (Kirsten Myhr)
- ”Retten til medisin” (Attac)
- ”En bitter pille” (Leger uten grenser)
- Norsk legehåndbok
- Politisk plattform, Changemaker
Til toppen