Changemaker om global helse

En grunnleggende årsak til at så mange mennesker forblir fattige i dag, er deres dårlige helsesituasjon. Helse er et primært behov som ligger til grunn for å kunne leve et godt liv. Urettferdige maktstrukturer mellom nord og sør hindrer mennesker i å få tilgang på nødvendige helsetjenester, medisiner, vann og sanitære forhold. Bedre helse bidrar til redusert fattigdom.

Kolera, tuberkulose og malaria er blant de hyppigste dødsårsakene blant verdens fattige. Dette er sykdommer det finnes behandling og medisiner mot og som er marginale dødsårsaker i høyinntektsland. Over 1 milliard mennesker har ikke tilgang til rent vann og 42% av verdens befolkning mangler tilfredsstillende sanitærforhold. Dette resulterer i at mange mennesker dør unødvendig. I tillegg finnes det sterke økonomiske interesser i legemiddelindustrien som gjør at de som trenger medisinene mest, ikke får tilgang til dem. Tilgjengelig helsetjeneste, tilstrekkelig med utdannet helsepersonell og tilgang til medisiner, er alle faktorer som må på plass for at vi skal kunne hanskes med de store helseutfordringene som verden står ovenfor i dag. Changemaker mener det er viktig å ha et helhetlig fokus på global helse, for å kunne endre den skjeve maktfordelingen som hindrer utvikling i sør.

Norge er en stor økonomisk aktør gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU). SPU er med sine vel 3000 mrd kroner et av verdens største fond, og skal sørge for Norges befolknings velferd i fremtiden1.  Samtidig er det klare indikasjoner på at mange av fondets investeringer bidrar til å svekke menneskers velferd i dag. Blant annet har SPU investert ca 470 millioner kroner i det kanadiske selskapet Goldcorp Inc, og ca 480 millioner kroner i AngloGold Ashanti, begge anklaget for alvorlige miljøødeleggelser (se Retten til vann). SPU har også investert nær 12,5 milliarder kroner i legemiddelselskapet Novartis2, som har saksøkt indiske myndigheter fordi de hevder India bryter med TRIPS-avtalen når de produserer billige kopimedisiner (se Tilgang til medisiner). Changemaker mener det er etisk betenkelig at Norge, som utad fremstår som en forkjemper for menneskerettighetene, samtidig tjener store penger på grove brudd på menneskers grunnleggende rett til vann og helse. Videre mener Changemaker at Norge som investor må ta sitt etiske ansvar på alvor, og sørge for at pengene som skal sikre vår velferd i framtiden ikke bidrar til å undergrave fattige menneskers velferd i dag.

Retten til helse

Changemaker mener alle mennesker har en grunnleggende rett til rent vann og god helse. Disse rettighetene ligger under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-konvensjonen), en konvensjon som på papiret er sidestilt med konvensjonen for sivile og politiske rettigheter. Imidlertid finnes det ingen internasjonal klagemekanisme for ØSK-konvensjonen på lik linje med de sivile og politiske rettighetene. I 2008 ble en tilleggsprotokoll til ØSK-konvensjonen vedtatt i FN, som blant annet åpner for en slik internasjonal klagemekanisme under FN. Tileggsprotokollen ble vedtatt med konsensus, men allikevel har det vært liten vilje i Norge og internasjonalt til å ratifisere protokollen3. Changemaker mener at Norge ved å la være å ratifisere protokollen bidrar til å undergrave FN, og at det burde være en selvfølge at Norge går foran som et foregangsland og ratifiserer protokollen.

Mangel på helsepersonell

Ifølge ”World Health Report 2006: Working Together for Health”, mangler verden nesten 4,3 millioner helsearbeidere i dag.  Situasjonen er mest alvorlig i fattige land hvor helsesituasjonen er svært kritisk, og hele 36 av de 57 mest rammede landene er i Afrika. Samtidig baserer mange rike land seg på å dekke dette behovet ved å rekruttere helsearbeidere fra den fattige delen av verden. Leger uten grenser frykter at vi er i ferd med å tape kampen mot hiv og aids på grunn av mangel på helsepersonell i de landene som er hardest rammet. Changemaker mener rike land selv må ta ansvar for å utdanne det som trengs av helsepersonell. Det er uakseptabelt å aktivt rekruttere helsearbeidere fra fattige land som selv har betydelig mangel. I mai 2010 vedtok Verdens Helseorganisasjon (WHO) en etisk kode for rekruttering av helsepersonell. Denne koden gir medlemsland veiledende prinsipper for hvordan de på en etisk måte kan dekke sitt behov for helsepersonell. Koden vektlegger enkeltpersoners rett til å flytte på seg, men skal hindre rike land i å utnytte sårbare ressurser i helsesektoren i fattige land. Denne koden er et godt utgangspunkt for å hanskes med krisen, men det er bekymringsverdig at den skal baseres på frivillighet. Changemaker er redde for at koden ikke er tilstrekkelig for å hindre at bemanningsbransjen vil rekruttere i andre land. Koden må følges opp med rapportering også fra privat sektor. Ved å fokusere på å dekke behovet for helsepersonell nasjonalt, kan også Norge unngå en passiv rekruttering av helsepersonell fra land med en allerede alvorlig mangel.

Changemaker er ikke imot migrasjon, men ønsker å sette fokus på migrasjon som forårsakes av fattigdom og global ulikhet. En slik migrasjon oppstår fordi mennesker er fanget i en strukturell fattigdomsfelle skapt av globale økonomiske, juridiske og sosiale strukturer. Når fattigdom får helsearbeidere til å forlate hjemlandet for å tjene penger, mister avsenderlandet livsnødvendig arbeidskraft, i tillegg til den verdien helsearbeideren har i form i at hjemlandet har investert i personens utdannelse. Derfor må det utvikles et internasjonalt regelverk for kompensasjon til de fattige landene som mister helsepersonell til rike land. Erstatningen må dekke kostnader til utdannelse og indirekte kostnader land har blitt påført som følge av fattigdomsrelatert migrasjon. Kompensasjonen må ikke tas fra bistandsbudsjettet, fordi dette blir å gi bistand til seg selv.

Retten til vann

I følge tall fra WHO lever over 1 milliard mennesker uten tilgang til rent vann. Som følge av dette dør mer enn 2,2 millioner mennesker årlig av vannbårne sykdommer, og 80 % av disse er barn under fem år i utviklingsland4. Vann er en menneskerettighet og en forutsetning for god helse. I følge UNICEF kan tilgang til rent vann og bedrede sanitære forhold redusere antall tilfeller av sykdommer som diaré med en tredjedel.

Mangelen på tilgang til rent drikkevann handler i dag ikke om at det ikke finnes nok vann, men om at det er stor ulikhet på tilgang og priser. Privatisering av vann fører til prisstigning, som særlig rammer fattige mennesker i utviklingsland. Denne knappheten på tilgang til vann er skapt av politiske prosesser og institusjoner. WTO fremmer gjennom GATS-avtalen privatisering av vann som en løsning for effektivisering av tilgangen til rent drikkevann for mennesker verden over. Privatisering av offentlige tjenester har vært en betingelse for å motta lån og gjeldslette. Undersøkelser viser derimot at den motsatte effekten inntrer, og fattige mennesker mister tilgangen til vann på grunn av høye kostnader. I følge Foreningen for internasjonale vannstudier (FICAS) kan utgiftene til vann blant fattig befolkning i utviklingsland komme opp mot en tredjedel av månedsbudsjettet; mer penger enn mange familier bruker på mat.

Enkelte multinasjonale selskaper driver rovdrift på grunnvannressurser og forurensning av innsjøer og elver i utviklingsland. Denne aktiviteten muliggjøres av privatisering. For å kunne drive produksjon av varer kjøper selskapene bruksretten på vannressurser, og avskjærer i prosessen lokalbefolkningen fra deres lokale drikkevannsressurser.  Statens Pensjonsfond Utland eier aksjer for milliarder av kroner i selskaper som utnytter vannressurser i utviklingsland, blant annet AngloGold Ashanti i Tanzania og Goldcorp i Guatemala. Changemaker mener at Norge må ta på alvor de menneskerettighetsbruddene som disse selskapene bedriver og aktivt bruke sitt eierskap for å forhindre at SPU investerer i menneskerettighetsbrudd.

I 2010 ble retten til vann formelt anerkjent under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette har allerede ført til en stryking av retten til vann innenfor nasjonal rett. I januar 2011 vant sanfolket bruksretten til lokale vannressurser etter en avgjørelse i Botwansk høyesterett. Saken førte endelig frem etter mange runder i det nasjonale rettsapparatet. En ytterligere styrking av retten til vann ville muliggjøres gjennom ratifisering av FNs tilleggsprotokoll til ØSK-konvensjonen. Norge må være seg sitt ansvar for å fremme menneskerettigheter bevisst og styrke retten til vann ved å ratifisere tilleggsprotokollen.

Changemaker mener at vann ikke må gjøres til en profittvare. Vann er en menneskerett og mangel på vann har store helsemessige konsekvenser.

Tilgang til medisiner

I dag mangler 1/3 av verdens befolkning tilgang til nødvendige medisiner, og det dør 10 millioner mennesker årlig av sykdommer det finnes medisiner mot5. En grunnleggende årsak til dette, er høye priser på medisiner som opprettholdes av legemiddelselskapers monopol på markedet. Patentene sikrer, gjennom patentregelverket i Verdens Handelsorganisasjon (TRIPS), produsentene enerett på produksjon av medikamentet i 20 år. Innenfor denne perioden kan produsenten fritt sette den prisen de ønsker på sitt produkt.  I patentperioden er medisiner opp til hele 80 % dyrere enn de ville vært uten patenter. Dette fører til at prisene på medisinene hindrer en stor del av verdens befolkning å få tilgang til den. Dette inkluderer også mange rike land. Patenter på medisiner truer tilgangen til medisiner for verdens fattigste når de brukes til å unngå konkurranse. Mange mennesker lider unødig og dør av sykdommer det finnes medisin mot.

Én årsak til manglende tilgang til medisiner, er den skjeve fordelingen av forskningsmidler rettet mot sykdommer i henholdsvis den rike og den fattige delen av verden. Forskning innenfor legemiddelindustrien fokuseres i dag mot de medisinene som fører til høyest inntjening, snarere enn de medisinene som fører til størst helsegevinst for verdens befolkning. The Global Forum for Health Research har introdusert uttrykket  ”the 10/90 Gap”, som forklarer hvordan kun 10 % av forskningsmidlene i verden brukes på å utvikle medisiner mot 90% av verdens samlede sykdomsbyrde. For eksempel brukes det dermed lite midler på forskning på tropiske sykdommer, som primært rammer mennesker i utviklingsland. Changemaker mener det er feil at rike lands sykdomsbelastning skal få mer fokus innenfor forskning på bekostning av fattige lands behov.

En av årsakene til at monopoltilstander for de farmasøytiske selskapene opprettholdes er fenomenet ”evergreening”. Gjennom små justeringer av allerede eksisterende substanser, skaper legemiddelindustrien mulighet for forlengelse av patentrettigheter utover de gitte 20 årene. Dette fører til at det høye prisnivået som følge av monopoltilstanden opprettholdes i uoverskuelig framtid. Changemaker mener at en slik "evergreening" i større grad fører til økt profitt for det aktuelle farmasøytiske selskapet, enn til økt helsegevinst for pasientene.

På grunn av manglende lovverk som sikrer lave priser på medisiner, er det viktig at fattige land får en realpolitisk mulighet til å dra nytte av de legale virkemidlene som finnes. Unntaksbestemmelsene i TRIPS-avtalen om tvangslisensiering og parallellimport i nasjonale krisesituasjoner er et eksempel på slike virkemidler. Disse unntaksbestemmelsene i TRIPs-avtalen ligger der i teorien, men har vist seg å være vanskelige å ta i bruk i praksis for utviklingsland. Man har også sett eksempler på at fattige land som har forsøkt å ta i bruk disse, har blitt møtt med sanksjoner fra rike land. Styrking av unntaktsbestemmelsenes stilling i TRIPS-avtalen er nødvendig for å garantere at alle mennesker får tilgang til medisiner. Changemaker mener derfor at Norge må arbeide aktivt for en reforhandling av TRIPS-avtalen, og dermed en styrking av disse unntaksbestemmelsene.

Selv når medisinene selges til akseptabel pris er det ikke alltid de syke rent praktisk kan få tak i, eller gjøre bruk av medisinene. Dette henger blant annet sammen med dårlig tilgang på helsepersonell og helsetjenester. Changemaker mener at å jobbe for praktisk tilgang til medisiner er et viktig tiltak i kampen for å bedre den globale helsesituasjonen.

Hiv og aids

Ifølge UNAIDS Global Report fra 2010 er det globalt 33,3 millioner mennesker som lever med hiv6. 22,5 millioner av disse lever i Afrika sør for Sahara. Informasjon, forebyggende arbeid, bedre behandling, arbeid mot stigma og økt tilgang til medisiner har ført til at tallene på hiv-positive for første gang i pandemiens historie har gått ned. Bare i 2009 fikk 30% flere hiv-smittede medikamentell behandling. Denne økende tilgangen har ført til en nedgang på 19% i antall dødsfall forårsaket av aids. Ca 35% av verdens hiv-positive får medikamentell behandling. Likevel har 2/3 av verdens hiv-positive fortsatt ikke tilgang til den medikamentelle behandlingen  de behøver for å leve med sin sykdom. Changemaker mener at for å nå disse menneskene og finansiere denne behandlingen kreves en fortsatt økende global satsing i kampen mot hiv og aids.

Hiv og aids – et urettferdighetsproblem

Changemaker mener at hiv og aids er et urettferdighetsproblem. Slik det er i dag er sykdommen et hinder for utvikling. De landene hvor sykdommen er mest utbredt, er land preget av fattigdom, mangel på utdanning, dårlige sanitære forhold, mangelfullt helsesystem og arbeidsløshet. Det at så store deler av lands befolkning er syke, medfører samfunnsmessige tap av den yrkesaktive delen av befolkningen. En annen utfordring er de nye helseutgiftene knyttet til sykdommen som skaper store utgifter for samfunnet og enkeltmennesker. Hiv og aids er med på å hindre utvikling i fattige land og kan på sikt skape økt fattigdom. På den måten rammer hiv og aids de som har minst, mest.

Kriminalisering og stigmatisering påvirker bekjempelsen av hiv-epidemien. Et tydelig eksempel på dette er straffelover som kriminaliserer hiv-positive og land som har innreiserestriksjoner. Internasjonalt har 66 land innreiserestriksjoner for mennesker som er hiv-positive.

UNAIDS mener at kriminalisering ikke har en forebyggende effekt, og at det ikke bidrar til å hindre spredning6. Derimot mener de at det fører til økt stigmatisering knyttet til sykdommen, som i verste fall kan føre til økt spredning, da folk blir redde for å fortelle om smitten. Norge er et foregangsland innen hiv og aids-arbeidet internasjonalt. Blant annet jobber de gjennom UNAIDS, for å forebygge og redusere stigmatisering av hiv-positive. Norge har også underskrevet UNGASS deklarasjonen (FNs spesialsesjon på hiv og aids). Medlemslandene som har underskrevet denne deklarasjonen forplikter seg til å følge en felles strategi i kampen mot hiv og aids, samt vektlegge viktigheten av arbeidet mot diskriminering og stigmatisering. Dette betyr at Norge er en forkjemper for arbeid mot stigmatisering internasjonalt, men at vi kriminaliserer hiv-smittede på hjemmebane gjennom straffelovens § 155. I 2009 satt regjeringa ned et utvalg som skal utrede om det er hensiktsmessig å straffeforfølge smittefarlig adferd, slik det gjøres i straffelovens § 155.  Changemaker mener at utvalget må avskaffe kriminalisering av hiv-smittede og at Norge må følge UNAIDS anbefalinger.

Reproduktive helserettigheter og FNs tusenårsmål

Å ivareta menneskers seksuelle og reproduktive helse er en av forutsetningene for utvikling og bekjempelse av fattigdom. FNs tusenårsmål 3 til 6 er å styrke kvinners stilling, redusere barnedødeligheten, redusere svangerskapsrelatert dødelighet og å stoppe spredning av hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer. Mødredødelighet er den største indikatorforskjellen mellom rike og fattige land og FNs tusenårsmål understreker viktigheten av tilgang på reproduktive helsetjenester i den globale fattigdomsbekjempelsen. Changemaker mener at Norge må fortsette å være en pådriver for kvinners rettigheter internasjonalt og samtidig opprettholde en helhetlig satsing for å nå FNs tusenårsmål.

Globale aktører

Bekjempelse av hiv og aids er et arbeidsområde det har vært relativt lett å få økonomisk støtte til, og lenge har donorene investert for ensrettet i NGO-er som utelukkende jobber med bekjempelse av hiv og aids. Ofte er bidragene større enn mottakerlandenes egne helsebudsjetter, samtidig som ulike donorer stiller forskjellige rapporteringskrav og har ulikt fokus. Disse faktorene legger ytterligere press på en helsesektor som i mange tilfeller allerede er svak, og ressurser til bekjempelse av andre ”glemte sykdommer” blir tappet. Dessuten er arbeidsforholdene ofte bedre for ansatte i NGO-ers helseprosjekter enn for ansatte i offentlige helsetilbud, noe som bidrar til å tappe det offentlige helsetilbudet for kvalifisert arbeidskraft. Changemaker mener det er viktig å samkjøre og kanalisere støtte gjennom organer som har en helhetlig tilnærming til helsesituasjonen i verden. Dette gjelder i arbeidet med både utvikling, fattigdomsreduksjon og bekjempelsen av hiv og aids.

Sentrale aktører som arbeider med helse har ulike og til dels motstridende strategier i sitt arbeid. En utbredt strategi for utviklingsaktører går ut på stille krav, såkalte kondisjonaliteter, til landene de gir finansiell støtte til. Disse kondisjonalitetene har lagt tydelige føringer for strategier i bekjempelsen av hiv og aids, noen med fatale helsemessig konsekvenser. En viktig gruppe aktører som benytter seg av slike kondisjonaliteter er IMF, Verdensbanken og andre långivere. Land med store gjeldsbyrder ser seg ofte nødt til å nedprioritere offentlig sektor, inkludert det offentlige helsetilbudet. Tall fra 2011 viser at fattige land med IMF-lån i snitt bruker 1 % av mottatt helsebistand på det nasjonale helsesystemet, mens tilsvarende tall for fattige land uten IMF-lån er 45% 8. Det er derfor grunn til å tro at IMFs kondisjonaliteter tvinger fattige land til å kutte i helsesektoren, og lån som i teorien skal bidra til utvikling, viser seg i praksis å svekke de fattigstes rett til en god helse. Changemaker mener at lån fra IMF, Verdensbanken og andre långivere ikke må gå på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter som retten til helse. Norge må våge å kritisere långivere som gir kondisjonaliteter som bryter med menneskerettighetene.

Religiøse aktører samt aktører innen utviklingsarbeid kan legge sterke føringer på utvikling som får konsekvenser for helsesituasjonen til utviklingsland. Vatikanet har for eksempel lenge vært en motstander av kondomer som prevensjonsmiddel, men har nå gitt en vag anerkjennelse av kondomer som et virkemiddel i kampen mot videre spredning9. Changemaker mener det er avgjørende at den katolske kirken og andre religiøse aktører anerkjenner kondomer som et virkemiddel i kampen mot hiv og aids. Det er viktig at Norge legger press på aktører som ikke anerkjenner dette, og at vi våger å kritisere dårlig lederskap.