Hjernetyveri av helsepersonell fra fattige land
Changemaker mener det er galt at rike land skal ha førsteretten på helsearbeidere bare fordi de har mer penger. Å hente helsepersonell fra fattige land som har større helseproblemer enn oss, er det Changemaker kaller hjernetyveri. Det kalles ofte hjerneflukt eller brain drain. Vi kaller det tyveri siden det er rike land som henter ut store ressurser, her i form av helsepersonell, fra fattige land - uten å betale for det. Det er ikke bare sånn at helsearbeidere ”flykter” ut fordi de må eller helst vil. Det er ofte en kombinasjon av faktorer som presser dem ut (fattigdom, dårlige arbeidsforhold) og faktorer som trekker dem til rike land (rekruttering, god lønn, gode arbeidsvilkår). Changemaker har valgt å fokusere på den siste typen faktorer.
Er Changemaker kritisk til innvandring?
Changemaker er ikke kritisk til innvandring i seg selv og mener at mennesker skal stå fritt til å bosette seg der de ønsker. Vi er imidlertid kritiske til at rike land kun åpner grensene for innvandrere som har den utdanningen og kompetansen som det er behov for. Hjernetyveri bidrar til å tappe fattige land for helsepersonell og etterlater seg millioner av mennesker uten et skikkelig helsetilbud.
Changemakers politiske krav
Basert på en slik analyse av globale folkestrømninger mener Changemaker at det er uakseptabelt at rike land stjeler helsepersonell fra land som er hardt rammet av hiv og aids-epidemien. Changemaker har derfor utarbeidet krav til de norske myndighetene, som vi mener det bør være fokus på i arbeidet for å løse helsepersonellproblematikken.
1) Innførere bindende regler for ansettelse av helsepersonell som er utdannet i andre land.
Et slikt regelverk må:
- forby aktiv rekrutering fra utviklingsland med underskudd på helsepersonell
- kreve at fattige land som mister helsepersonell får erstatning som veier opp for det de har tapt
- fastslå at en slik erstatning ikke må betales med bistandspenger
Dette regelverket må gjelde på lik linje for private og offentlige aktører. Det må være forpliktende i den forstand at det er lovfestet, og ikke bare et sett retningslinjer aktører frivillig velger å binde seg til. Regelverket må gjelde for alt helsepersonell, kvalifisert til å yte helsehjelp etter lov.Videre må regelverket være enkelt og tilgjengelig, det må være gjennomførbart og det må være fritt for smutthull.
Det er særlig to prinsipper Changemaker krever at må være en del av dette regelverket. For det første må det forby aktiv rekruttering av helsepersonell fra land som er hardt rammet av hiv og aids. Aktiv rekruttering innebærer at helsemyndigheter eller private vikarbyråer går aktivt inn for å hente ut helsepersonell fra land som har lavere lønninger og mindre sosial sikkerhet.
En vanlig fremgangsmåte for aktiv rekruttering er annonsering og direkte kontakt med studenter på utdanningsinstitusjoner, hvor studentene blir lovet bedre lønn og arbeidsvilkår i et vestlig land. Det finnes også flere tilfeller hvor rekrutteringsbyråer tilbyr hjelp med skoleplass for barna, bolig og arbeidstillatelse.
For det andre må regelverket inneholde krav om kompensasjon til de landene som mister helsearbeidere på grunn av det vi vil kalle filtrert fattigdomsforårsaket flytting.
På denne måten kan mange av de negative konsekvensene migrasjonen har for opphavslandene motvirkes. Erstatningen kan være i form av penger, teknisk støtte til utdanningsinstitusjoner eller andre ting opphavsland og mottakerland i fellesskap blir enige om. Man kan også se for seg en ordning der et internasjonalt fond fordeler erstatningen til de landende som er hardest rammet av hjernetyveri. En slik ordning må erstatte for både de som blir aktivt rekruttert til et annet land og de som reiser på eget initiativ. For opphavslandet spiller det ikke noen rolle om de helsepersonnell har dratt etter å ha blitt aktivt rekruttert eller av egen fri vilje; landet mister like fullt viktige ressurspersoner. Det er med hovedvekt på parten i sør at beslutningen om typen kompensasjon skal tas.
Det er viktig at denne kompensasjonen ikke tas fra bistandsbudsjettet, da dette egentlig er å sirkulere penger innen eget statsbudsjett; vi betaler til oss selv. Vi må motvirke konsekvensene regelrett tyveri av helsepersonell har for fattige land. Det er imidlertid viktig å påpeke at dette ikke handler om bistand og veldedighet – det dreier seg om rettferdighet.
Utviklingsminister Erik Solheim har i et intervju sagt at slik erstatning er noe han ser på som en løsning på problemet, men han antydet også at erstatningen skulle være en form for bistand. Changemaker mener at dette er helt feil, at kompensasjonen skal tas fra et annet budsjett, f.eks. utdanningsbudsjettet.
Slik Changemaker tenker er ”erstatning” noe grunnleggende annet enn ”betaling”. Å gi erstatning for et tap rike land har påført fattige land er noe annet enn å legitimere at rike land ”kjøper” seg ut av sine egne problemer.
I 2002 ble det utarbeidet et dokument for etisk rekrutering av helsepersonell, der både fattige og rike land var med på å bestemme hva dokumentet skulle inneholde. Dokumentet ble kalt Melbourne Manifesto. I ettertid har enkeltland selv tatt initiativ til å lage liknende dokument på nasjonalt plan. Dette har imidlertid ikke vært spesielt fruktbart fordi retningslinjene har vært diffuse og ikke rettslig bindende,og fordi de bare har vært gjeldende for offentlig sektor. Dermed har mange private aktører aktivt rekrutert helsepersonell som etter noen år har fått statsborgerskap og deretter kan søke jobb i offentlig sektor.
Etter at Changemaker hadde begynt å arbeide med temaet helsepersonell, fikk vi også kontakt med Sosial- og helsedirektoratet. Parallellt med vårt arbeid på temaet, utarbeidet de en rapport som omhandlet etisk rekruttering av helsepersonell. De så på Changemaker som en seriøs aktør, og var interessert i å få tilbakemelding fra oss underveis i sitt arbeid. 12. September 2007, la de frem rapporten ”En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell”. Rapporten skal nå legges fram til vurdering i Helse- og Omsorgsdepartementet. Vi ser allerede nå at to av tre av Changemakers krav er tatt hensyn til i Sosial- og Helsedirektoratets utkast. Dette er vi fornøyd med, men det er fortsatt ett krav som gjenstår. Norge må;
2) Jobbe for å innføre et slikt regelverk internasjonalt
Norge har i dag en viktig posisjon som foregangsland i flere internasjonale helsefora. Den norske utviklingsministeren, Erik Solheim, sitter i styret i den globale helsearbeideralliansen, Global Health Workforce Alliance (GHWA). Dette er en nøkkelrolle i arbeidet med å få på plass en eventuell internasjonal avtale. I tillegg sitter direktøren i Sosial- og Helsedirektoratet i det europeiske styret av Verdens Helseorganisasjon. Dette er en annen viktig posisjon. Premissene for arbeid med global helse må legges i disse institusjonene. Norske myndigheter må ta opp temaet i alle relevante fora, som i Verdens Handelsorganisasjon, Verdensbanken og Pengefondet.
En av grunnene til at det er så viktig med et internasjonalt samarbeid for etisk rekrutering av helsearbeidere, er at vi kan unngå en dominoeffekt. Dominoeffekten går ut på at vi ikke må overse hvilken påvirkning rekrutering til Norge fra andre rike land også kan påvirke fattige land. Få land har et reelt overskudd av helsepersonell. Hvis Norge rekruterer fra Polen, rekruterer muligens Polen igjen fra et land med betydelig større underskudd på helsepersonell. Blant annet så har norske NAV startet rekrutteringsmesser i Europa for å få mer arbeidskraft til Norge.
Selv om Norge utarbeider et lovverk for etisk rekrutering av helsepersonell, er det ikke sikkert at det landet vi rekruterer fra, for eksempel Polen, har det samme lovverket. Denne dominoeffekten rammer til syvende og sist de fattigste. Derfor er det så viktig at Norge tar initiativ til at det utarbeides et internasjonalt lovverk.