Krigen mot terror ble satt i gang etter 11.september 2001. Her får du en grundig innføring.
Hva er terror, terrorisme, og en ”terrorist”?
Hvorfor krig mot terror er en dårlig ide
USAs strategi for terrorbekjempelse
EUs strategi for terrorbekjempelse
Norge i krigen mot terror
- Norge og NATO
- Norges politikk under Bondevik II
- Norges politikk under Stoltenberg II
Krigen mot terror i Afghanistan
- Legaliteten av Afghanistan-invasjonen
- Taliban-regjeringens fall
- Bonn-avtalen og ny afghansk regjering
- ISAF
- NATOs og Karzais manglende politiske strategi
Irak
- En ulovlig krig
- Framveksten av et terrorbol
Krigen mot terror på Afrikas horn
USAs tvilsomme allierte i krigen mot terror
Dette mener Changemaker
Les mer
 |
|
Krigen mot terrorisme er navnet på den globale anti-terror-kampanjen som USAs myndigheter startet i kjølvannet av 11. september. Terrorangrepene på Twin Towers og Pentagon ble sett på som mer enn terror eller kriminalitet av USA – de ble ansett som krigshandlinger. Tiltakene som ble iverksatt har vært i tråd med dette synet; USA ledet an en hovedsakelig militær strategi med uttalt mål å bekjempe fienden - ”terroristene” og deres støttespillere over hele verden . Invasjonen av Afghanistan i oktober 2001, var første ledd i kampanjen. Krigen mot terror ble også brukt i USAs argumentasjon for å invadere Irak i mars 2003. USA har også trappet opp sin militære aktivitet i andre deler av verden, blant annet på Afrikas Horn. |
Krigen mot terror har også blitt ført med mange tvilsomme allierte - regjeringer belemret med hjemlige væpnede opprørsgrupper, som Filippinene, Israel og Colombia. Argumentet om at det utkjempes en global krig blir også brukt av USA for å bryte folkeretten på en rekke punkter, inkludert invasjonskrigen mor Irak og grove brudd på menneskerettighetene. Norge har støttet flere av USAs handlinger i krigen mot terrorisme, blant annet invasjonen av Afghanistan, og har i etterkant av invasjonen deltatt i den internasjonale ”stabiliseringsstyrken” ISAF. Changemaker mener at sentrale deler av krigen mot terror – som invasjonskrigen mot Irak - er sterkt umoralsk, og at en krig mot terror er dømt til å mislykkes. Internasjonal terrorisme bør ses på som kriminalitet, og bekjempes hovedsakelig med sivile og politiske midler.
Til toppen
|
Hva er terror, terrorisme, og en ”terrorist”?
Det hersker stor forvirring og mye uenighet rundt begrepene terrorisme, terror og terrorist. Som i andre kriger, avhenger USA og deres allierte i krigen mot terror av å ha en klart definert fiende. President George W. Bush uttalte 20. september 2001 at krigen mot terror ikke bare var mot al-Qaida, men alle terroristgrupper med en global rekkevidde. Hva en terroristgruppe er, gjør han ikke rede for. Krigen mot terror bygger på en (delvis eksplisitt) forutsetning om at terror er en politisk strategi som tilhører en distinkt og enhetlig gruppe mennesker (terrorister), som, dersom de ikke blir eliminert eller stanset, vil spre en form for politikk (terrorisme).
Denne forutsetningen holder ikke vann. Terror kan i vid forstand defineres som en strategi som går ut på å bruke vold mot sivile i den hensikt å kommunisere noe til et publikum. |
|
To barnesoldater i Kongo viser fram geværene sine. |
Ofte er hensikten å spre frykt i fienden, men det kan også være å vise styrke overfor potensielle støttespiller (Tilly 2004). Slik definert er det klart at terror er en strategi benyttet av mange ulike aktører - både ikke-statlige og statlige (også av USA i kriger som Vietnam, Afghanistan, or Irak). Dessuten, terror blir vanligvis brukt i kombinasjon med andre strategier for å oppnå politiske mål (for eksempel driver ikke Hamas bare med terrorisme, men også med konvensjonelt partipolitisk arbeid og sosiale tiltak). Det finnes riktignok grupper som spesialiserer seg på terror. Men slike grupper er det ikke mange av, og før 11. september har de hatt kort levetid og stått for en minimal del av terrorismen i verden (Tilly 2004:6).
Til toppen
Hvorfor krig mot terror er en dårlig ide
Siden terror ikke bare er utøvd av et knippe ”spesialister” i terror (terrorister), men er en utbredt strategi hos en rekke statlige og ikke-statlige aktører, går det ikke an å føre en global, militær krig mot terror. Et forsøk på dette vil ikke bare mislykkes, som vi har sett siden 11. september. Det vil kunne benyttes av stater til å definere en rekke opposisjonelle grupper, som ikke bruker verre virkemidler enn statene selv, som terrorister (for eks. Hamas i Palestina, folkets Mujaheddin (MEK) i Iran, og NPA i Filippinene). Vi har også sett at det uklare fiendebildet har ført til at hele etniske og religiøse grupperinger (arabere og muslimer) har blitt stemplet som fiender. I verste fall kan krigen mot terror føre til et framtidig ”clash of civilizations”.
Til toppen
USAs strategi for terrorbekjempelse
Som navnet på den amerikanske kampanjen antyder (krigen mot terror), har USAs forsøk på å bekjempe terror vært i hovedsak av militær art. Riktignok har de også iverksatt andre tiltak (for eksempel frysing av bankkontoene til ”terroristgrupper”, og økt kontroll med migrasjon til USA), men fokuset har vært på å eliminere ”terroristene” utenfor USAs grenser. Det militære fokuset kommer tydelig fram i USAs statsregnskap. Det er brukt svimlende 700 milliarder dollar på de utenlandske militære oppdragene siden 11. september. Den militære innsatsen har vært spredt i ulike deler av verden. De to klart største operasjonene har vært ”Operation enduring freedom” i Afghanistan og ”Operation Iraqi freedom” i Irak. Men USA har også assistert den filippinske hæren I kampen mot ulike væpnede grupper der, og har ekspandert sin militære innsats i mange afrikanske land, og vært spesielt aktiv i Somalia siden 2006. Et fellestrekk ved disse oppdragene er at de retter seg mot islamistiske grupperinger som bruker terror som virkemidler.
Til toppen
EUs strategi for terrorbekjempelse
Selv om mange EU-land har støttet USAs kriger mot Afghanistan og Irak, har EU (som en overstatlig organisasjon) satset mer på langsiktige, forebyggende tiltak enn USA, og mer på politiske og sivile virkemidler. Dette har blitt kalt en ”ny sikkerhetspolitikk”. Sentrale elementer i EUs strategi er justissamarbeidet, der de har fått en felles arrestordre, og politisamarbeidet gjennom EUROPOL. Sentralt er også tiltak som retter seg mot antatte bakenforliggende årsaker til terrorisme: konfliktforebygging og tiltak for å stabilisere og gjenoppbygge kriserammede områder. Stabilitetspakten for Balkan og ”the Euro-Mediterranean partnership” er to slike politiske, langsiktige tiltak.
Til toppen
Norge i krigen mot terror
Norge har hatt et ambivalent forhold til krigen mot terror. Vi støttet ikke krigen mot Irak, men vi har vært en av de største bidragsyterne til ISAF i Afghanistan, og vi har strekt oss langt for å transformere forsvaret til bruk i raske reaksjonsstyrker i NATO. Norsk politikk slites mellom motstridende hensyn eller interesser: Talende mot engasjement i USAs krig mot terror er: a) at internasjonal terrorisme ikke ses på som en stor trussel i Norge, b) skepsis til effektiviteten av USAs militære virkemidler, og c) motstand mot bruddene på folkeretten og menneskerettighetene som USA har stått for i krigen mot terror. Talende for engasjementet i krigen mot terror er hovedsakelig ønsket om å sikre en fortsatt sterk NATO-allianse, naturligvis med USA som medlem.
Til toppen
Norge og NATO
Terrorisme har ikke blitt sett på som en sentral sikkerhetsutfordring i Norge. Vi hadde til godt ut på 1990-tallet en relativt tradisjonell sikkerhetspolitikk som i hovedsak gikk ut på å forhindre en invasjon av landet. Vi satte da vår lit hovedsakelig på et invasjonsforsvar på grensa til Russland, og enda viktigere, vår tilknytting til NATO. Sikkerhetspolitikken vår var og er i stor grad bygd på å vise oss selv som et solid NATO-medlem for at våre allierte skal komme oss til unnsetning i en eventuell militær konflikt. Etter den kalde krigen kom NATO i en eksistensiell krise; alliansens opprinnelige funksjon – avskrekking av Sovjetunionen – var ikke lenger sett på som viktig eller nødvendig. Dette ledet til en transformasjon av NATO fra en defensiv forsvarsallianse til en proaktiv organisasjon som skulle brukes til offensive militære oppdrag med global rekkevidde. Krigen mot terror kunne i så måte gi et nytt rasjonale for det ”nye NATO” ettersom et utall ”terrorister” og deres statlige støttespillere skulle nedkjempes. NATO fikk likevel problemer med å utnytte krigen mot terror til sin fordel. USA var preget av en sterk hubris, eller overdrevet tro på egen makt, i den første perioden til George Bush, og ville heller styre krigen selv enn å dele innflytelse i NATO. I tillegg kom det spesielt fra Irak-invasjonen i 2003 til syne sterke politiske uenigheter innad i alliansen. Norges politikk i forhold til krigen mot terror må forstås i lys av dette. Norske myndigheter så ikke på terror som en stor trussel mot Norge. Den store trusselen som Norge baserte sin politikk på var en oppsplitting av NATO-alliansen.
Til toppen
|
Norges politikk under Bondevik II
Oppfatningen av terrorisme hos norske myndigheter har generelt vært nærmere EUs enn USAs. Fokuset på ”ny sikerhetspolitikk” og ikke-militære virkemidler er tydelig blant annet i stortingsmelding 17 om ”samfunnssikkerhet”.
Norge er også kjent som en ”humanitær stormakt” på grunn av et (relativt) omfattende bistandsarbeid og fredsdiplomati. Likevel har Norge i praksis gitt mye støtte til USAs militære linje – særlig under Bondevik II-regjeringen. Norge bidro med spesialstyrker, flere F-16 fly, mineryddere, og logistikk til den amerikanskledede ”Operation Enduring Freedom” (OEF) i Afghanistan fra 2002. Dette ble gjort selv om OEF ikke støttet seg på noe klart vedtak i FNs sikkerhetsråd (se under ”Afghanistan”). |
|
_1.jpg) |
Etter sterkt folkelig press gikk Norge imot USAs invasjon av Irak. Men signalene sendt fra Bondevik II-regjeringen til USA var ganske uklare. For eksempel bidro Norge med en håndfull offiserer til Irak, og som allierte i NATO fortsatte vi å eksportere våpen og annet krigsmateriell til USA.
Regjeringens retorikk var også vennligsinnet overfor USAs krig mot terror, spesielt gjennom forsvarsminister Kristin Krohn Devold, som uttrykte støtte til den såkalte Bush-doktrinen om ”forebyggende” krig.
Til toppen
Norges politikk under Stoltenberg II
Den rød-grønne koalisjonen som tok over regjeringsmakten oktober 2005 var mer kritisk innstilt til USAs krig mot terror. I praksis ble dette markert ved at alle norske soldater ble trukket ut av Irak, og at Norge trakk ut sine spesialstyrker fra Operation Enduring Freedom i Afghanistan.
 |
|
Norges militære engasjement i Afghanistan økte likevel i styrke, men all innsatsen gikk nå gjennom ”the International security assistance force” (ISAF). Da dette ble vedtatt var det en vesentlig forskjell mellom ISAF og OEF: Den første hadde et klart mandat i FNs sikkerhetsråd, mens den andre ikke hadde det. Dessuten drev da ISAF mer med stabiliserings- og defensive sikkerhetsoppgaver rundt Kabul, mens OEF drev mer offensiv jakt på al-Qaida og Taliban. Dette skillet har blitt mindre ettersom ISAF har ekspandert sitt oppdrag til hele Afghanistan, og det nye Taliban-opprøret har økt i styrke. Norge har tatt en noe tvetydig stilling til dette. Vi har beholdt de fleste av de ca. 500 norske militære styrker i Kabul og i Meymaneh i Faryab-provinsen, som fortsatt er relativt rolige områder. |
|
|
|
Styrker har ikke blitt sendt til de mye mer krigsherjede sørlige og østlige provinsene, utenom mulige spesialstyrker på utrykningsoppdrag. Regjeringen, spesielt SV, synes skeptisk til deler av ISAFs militære strategi, og særlig krigføringen i sør, men dette har i liten grad fått uttrykk i politikk.Norge har riktignok nylig tatt til orde for en bredere strategi for ISAF i Afghanistan – med vekt på politiske tiltak for å bedre forholdene mellom sentralstaten og lokale innbyggere, mer bistand og oppbyggingsinnsats, og en større rolle for FN.
Til toppen
Krigen mot terror i Afghanistan
Et av de første grepene tatt av USA etter 11. september var å gå til angrep på Afghanistan for å nedkjempe al-Qaida, som hadde hatt treningsbaser der siden 1996, samt Taliban-regjeringen. Taliban-regjeringen falt få uker etter invasjonen, og al-Qaidas baser i Tora Bora-fjellene ble relativt fort inntatt. Det hersket stor optimisme både blant store deler av den afghanske befolkningen og omverdenen rett etter invasjonen. Noen år senere var det lite optimisme å spore. Det nye Taliban-opprøret har økt i styrke hvert år siden 2002, og en fullskala krig har siden 2006 rast i deler av landet. Tusenvis er drept, og fred synes ikke å være innen rekkevidde. Den afghanske befolkningen under vanstyre, utrygghet, og økonomiske vanskeligheter. Vi ser også at det nye Taliban er i større grad enn det gamle en del av en global islamistisk, anti-vestlig bevegelse. Invasjonen av Afghanistan lyktes nok i å svekke al-Qaidas kapasitet til å utføre terroraksjoner, men har samlet sett antakeligvis skapt grobunn for økt terrorisme rettet mot vestlige borgere i framtiden.
Til toppen
Legaliteten av Afghanistan-invasjonen
USAs og alliertes invasjon av Afghanistan i oktober 2001 er omdiskutert med tanke på dens lovlighet i forhold til folkeretten. Etter 11. september påstod USA å ha klare bevis for at terrorangrepene ble utført av al-Qaida i samarbeid med Afghanske myndigheter (Taliban-regjeringen). Disse bevisene ble ikke fremlagt for FNs sikkerhetsråd, som folkeretten krever, fordi de inneholdt strategisk sensitiv informasjon. USA gav Afghanske myndigheter et ultimatum 20. september om (blant annet) å utlevere alle al-Qaida medlemmer i Afghanistan til USA og å gi USA full tilgang til al-Qaidas treningsleire. Taliban nektet dette 21. september fordi USA ikke hadde fremlagt tilstrekkelig bevis for anklagene mot al-Qaidas. 7 oktober begynte USA og Storbritannia bombingen av Afghanistan, og invasjonen fulgte kort tid etter. Angrepet var da ikke autorisert av sikkerhetsrådet, som påkrevd av folkeretten. Dette ble det ikke tatt mye snakk om, ettersom USA hadde stor internasjonal støtte for krigen. Sikkerhetsrådet gav kort tid etter invasjonen mandat til den internasjonale ”stabiliseringsstyrken”, ISAF, i Afghanistan, hvilket ble tatt som en støtteerklæring til krigen. NATO utløste etter 11. september for første gang i historien sin artikkel 5 om kollektivt selvforsvar, og støttet invasjonen.
Til toppen
Taliban-regjeringens fall
Taliban-regjeringen ble raskt bekjempet av USA og deres allierte i Afghanistan, ”Nord-alliansen”. Taktikken gikk ut på massiv bombing fra USAs side før bakkestyrker fra Nord-alliansen sammen med amerikanske spesialstyrker rykket inn. Taliban og al-Qaida hadde ingen sjanse mot overmakten. Kabul falt 12. november, og de fleste resterende Taliban- og al-Qaida-soldater valgte å forskanse seg i Tora Bora-fjellene. I midten av desember hadde alle hulekompleksene deres falt i hovedsak for USAs bomber. Den massive bombing i starten av krigen drepte ikke bare Taliban og al-Qaidas soldater. Den førte også til store sivile tap. Tallene er høyst omdiskuterte. Marc D. Herold har estimert at opptil 3600 sivile ble drept i bombingen fra invasjonen fram til juni 2003.
Til toppen
Bonn-avtalen og ny Afghansk regjering
I desember 2001 møttes ledere for mange ulike Afghanske faksjoner – men ikke Taliban – i Bonn for å komme opp med en plan for den politiske styringen av landet. Det ble etablert en overgangsregjering under den USA-lojale Pashtuneren Hamid Karzai, som skulle styre inntil valg skulle holdes drøyt to år senere. En konstitusjonskomité ble nedsatt som skulle forberede et forslag til ny afghansk grunnlov, men denne ble i mai 2003 erstattet av en komité utvalgt av Hamid Karzai. Deres forslag til ny grunnlov ble tatt opp i en ”loya jirga”, et stort råd med 502 medlemmer sammensatt av delegater valgt på distriktsnivå, representanter fra ulike minoritetsgrupper og 50 personer valgt av Karzai personlig. Konstitusjonen ble til slutt vedtatt gjennom konsensus. For å kunne stille til presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005 måtte en anerkjenne den nye konstitusjonen. Karzai vant presidentvalget i 2004 suverent. Krigsherrer som hadde kjempet mot Taliban under USAs invasjon vant de flest av setene i parlamentet i 2005. Det ble gitt fullt amnesti for alle forbrytelser de nye parlamentsmedlemmene måtte ha begått, og alle ble akseptert. Dette vil mange si har ført til en kriminalisering av det nye afghanske regimet, og svekket legitimitet hos mange afghanere.
Til toppen
ISAF
International Security Assistance Force (ISAF) ble etablert av FNs sikkerhetsråd 20. desember 2001. Per februar 2008 bidro førti land til ISAF-styrken (ikke bare NATO-land), som da bestod av 43 250 militært personell. USA har med ca. 15 000 styrker den klart største kontingenten, med Storbritannia som nummer to med 7 800 styrker i den urolige Helmad-provinsen. Fra starten var ISAFs mandat å legge til rette for overgangsregjeringen til Karzai ved å ta kontroll og skape sikkerhet i Kabul og nærliggende områder. I oktober 2003 ekspanderte sikkerhetsrådet mandatet til å gjelde hele Afghanistan. Det var likevel ikke før i løpet av 2006 at ISAF forsøkte å ta kontroll over de fleste sørlige og østlige provinsene. Innen den tiden hadde opprøret organisert av det ”nye Taliban” styrkte seg kraftig i disse delene av landet. ISAFs og den afganske statens framrykking ble da møtt med sterk væpnet motstand. Siden 2006 har ISAF vært involvert i en regelrett krig mot Taliban. 711 ISAF-soldater har blitt drept per 11. mars 2008. De aller fleste av de drepte er amerikanske, men også mange britiske og kanadiske soldater er drept, ettersom disse styrkene har vært utplassert i de mest utsatte områdene. Dette har ført til stort press på andre NATO-land som Tyskland og Norge om å bidra med styrker til krigsområdene i sør og øst.
Til toppen
NATOs og Karzais manglende politiske strategi
NATO, USA, og Karzais regjering har ikke hatt noen helhetlig strategi for å sikre den nye afghanske statens autoritet og forhindre et nytt Taliban-opprør. En del av ISAF-landene, for eksempel Nederland og Norge, har forsøkt å ta i bruk et bredere spekter av politiske, humanitære, og militære virkemidler i deres kontrollerte områder. Men dette har ikke vært en del av overordnet strategi. Andre NATO-land har hatt en helt annen politikk i deres områder. USA har til og med motarbeidet det som ble kalt den ”nederlandske tilnærmingen” som fokuserte mer på å vinne ”hearts and minds” hos lokalbefolkningen enn å jakte på opprørere. USA har helt klart fokusert på det siste. Det største problemet for deres del har vært å spore opp og lokke ut Taliban-opprørere fra sine gjemmesteder. USAs utstrakte bruk av bombing har medført (tilsiktet eller utilsiktet?) store sivile tap. Størrelsen på disse er omsridt, men det er liten tvil om at flere tusen sivile har blitt drept av ISAF eller OEF-styrker siden krigen startet.
Tiltakene for å styrke sikkerhet og tilgang til et fungerende rettsapparat i Afghanistans provinser har vært svake. Karzai har brydd seg mer om å manipulere det politiske spillet på lokalt nivå, og utnevne sine støttespillere i viktige posisjoner, enn å bygge opp et velfungerende statsapparat. Oppbyggingen av en afghansk hær og politistyrke har gått sakte, og korrupsjon i hæren og politiet er svært utbredt. Innenriksministeriet, med ansvar for politiet, må også kunne sies å være både korrupt og inkompetent. Taliban har kunnet dra nytte av statens manglende provisjon av sikkerhet og rettsvesen for å få oppslutning og kontroll i periferien. Fortsatt foreligger ingen helhetlig politisk plan eller strategi fra NATOs eller den afghanske regjeringens side som forteller hvordan de skal kunne stanse krigen, bringe sikkerhet og orden til den afghanske befolkningen, og skaffe staten et minstemål av legitimitet.
Til toppen
En ulovlig krig
En av grunnene som USA fremla for å underbygge deres sak for krig mot Irak i starten av 2003 var Iraks angivelige støtte til al-Qaida. Bevisene som Collin Powell la fram for FNs sikkerhetsråd for dette, var i likehet med bevisene for Iraks atomvåpenprogram, svake. De fleste etterretningseksperter mener i dag at noe samarbeid mellom Saddam Hussein og al-Qaida aldri har funnet sted. USA fikk ingen autorisasjon fra sikkerhetsrådet om bruk av militærmakt mot Irak. 20. mars 2003 angrep ”de villiges koalisjon”, ledet an av USA og Strorbritannia likevel, Irak. USA frontet argumentet om at krigen var legitim fordi Saddams regjering utgjorde en svært stor trussel mot verdensfreden på lengre sikt. De ønsket å få aksept for en slik ”forebyggende krig”. Denne argumentasjonen er ikke i tråd med konvensjonelle tolkninger av folkeretten, som sier at ”forkjøpskrig”, det vil si å komme angriperen i forkjøpet, bare er tillatt dersom det kan tydelig bevises at trusselen er umiddelbar. Invasjonen av Irak var altså ulovlig – den brøt med folkeretten.
Til toppen
Framveksten av et terror-bol
Saddam Husseins hær falt fort for den enorme militære overmakten og ”shock and awe”-taktikken brukt av USA. Relativt kort tid etter brøt væpnet motstand mot okkupasjonsmakten ut. Dette opprøret utviklet seg etter hvert til en fullskala borgerkrig, der irakiske faksjoner kjempet mer seg i mellom enn mot okkupantene. Antallet drepte er svært omstridt, og estimater varierer mellom 150,000 og over 1 million. Det som er sikkert er at terrorisme sjelden eller aldri har blitt sett i så stort omfang som i Irak. Terrorgrupper som al-Qaida har brukt Irak som et trengingsområde, og stryket seg kraftig på krigen. I oktober 2003 annonserte Osama bin Laden: "Vær glad for de gode nyhetene: Amerika står fast i Tigris og Eufrats myrer. Bush er, gjennom Irak og dets jord, et lett bytte. Her er han nå, takk Gud, i en pinlig situasjon og her blir Amerika i dag ødelagt foran verdens øyne.” Bin Laden synes altså å ha oppnådd det som ofte er målet med terror – å fremprovosere en overreaksjon hos fienden som kan svekke den, og som vil øke ens egen styrke.
Til toppen
Krigen mot terror på Afrikas Horn
Krigen mot terror har helt klart vært blodigst i Irak og Afghanistan. Men krigen mot terror har også foregått i andre deler av verden. Afrikas horn har siden 2002 fått mye oppmerksomhet fra USA.
|
En stor amerikansk militærbase ble opprettet i Djibouti, og det har vært sterkt militært samarbeid mellom USA og myndighetene i Etiopia, Kenya, og Djibouti.
De viktigste hendelsene har funnet sted i Somalia, der det i slutten av 2006 brøt ut krig mellom Unionen av islamske domstoler (ICU) og landets overgangsregjering. ICU hadde da tatt kontroll over store deler av Somalia, og var klart sterkere enn overgangsregjeringen. Med hjelp fra Etiopia og USA beseiret overgangsregjeringen ICU innen få måneder. USA benyttet anledningen til å bombe islamister de påstod stod i ledtog til internasjonale terrororganisasjoner som al-Qaida.
Somalia er (per mars 2008) fortsatt under Etiopisk okkupasjon. Krigen mellom islamistiske opprørsgrupper og Etiopia blusset opp kort tid etter den først fasen, og raser fortsatt. The Elman Peace and Human Rights Organization har beregnet at minst 6501 sivile ble drept bare i Mogadhishu i 2007.
Til toppen
|
|
Abdullah Abdulkadir Mouseh (16) i Sør-Somalia truer til seg penger ved en veisperring han og andre gutter har satt opp. Slik forsørger han sine tre små søstre. |
USAs tvilsomme allierte i krigen mot terror
Den globale krigen mot terror har blitt brukt av regjeringer som er i væpnet konflikt med ulike opprørsgrupper for alt den er verdt. USA har støttet flere svært tvilsomme regjeringer i deres krig mot hjemlig opposisjon. Eksempler er Colombias regjerings kamp mot FARC, Filippinenes regjerings kamp mot NPA, Abu Sayyaf, og andre grupper, Tyrkias regjerings kamp mot PKK, og Israels kamp mot Hamas og andre palestinske grupperinger. Alle disse regjeringene har et rulleblad med svært mange og grove menneskerettighetsbrudd. Disse er stater som selv bruker terror – drap av sivile for å oppnå politiske mål – som virkemiddel. Siden staten ikke kan utføre terror per definisjon ifølge US State Department, slipper disse regjeringene unna, og blir ironisk nok allierte i krigen mot terrorisme. De grove menneskerettighetsbruddene som disse regjeringene, samt USA, har begått i krigen mot terrors navn, har kraftig svekket deres troverdighet og antakeligvis skapt grobunn for mer terrorisme rettet mot disse statenes borgere.
Til toppen
Changemaker er sterkt i mot krigen mot terror. Vi kan ikke akseptere en terrorbekjempelse som bryter folkeretten og menneskerettighetene på det groveste. Krigen fører også til global politisk destabilisering. Den er med på å skape en ødeleggende global konflikt mellom deler av den muslimske og den vestlige kristne/sekulære verden. Samtidig forverrer krigen mot terror situasjonen for de fattigste ved at mange regjeringer prioriterer økte militærutgifter foran grunnleggende sosiale tjenester som helse og utdanning.
Changemaker mener at internasjonal terror bør ses på som internasjonal kriminalitet. Trusselen en terrorgruppe som al-Qaida utgjør mot vesten er vesensforskjellig fra den som Sovjetunionen utgjorde under den kalde krigen. Dette innebærer at internasjonal terrorisme ikke kan bekjempes med konvensjonell krigføring. Kampen mot terror må føres hovedsakelig med sivile og politiske, ikke militære midler. For det første trengs en langsiktig, forebyggende strategi for å bekjempe internasjonal terror. Demokratisering av internasjonale finansinstitusjoner, styrking og reformering av FN og sikring av både politiske og sosiale menneskerettigheter kan bidra til det. Økt justis- politi- og etterretningssamarbeid mellom stater er viktig for å bekjempe den umiddelbare trusselen for terror. Men dette kan ikke inkludere stater som selv bruker terror som virkemiddel. Statlig terror dreper antakeligvis flere enn ikke-statlig terror. Terrorbekjempelsen bør derfor starte med statene selv.
Til toppen
White House FAQ om Krigen mot terrorisme
Amnesty
Congressional Research Service (2008): ”The cost of Iraq, Afghanistan, and other global war on terror operations since 9/11”
Global Security.org (2005): ”Operation enduring freedom – Philippines”
“America's Boots on the Ground in Somalia", Pajamas Media
Rieker, Pernille og Bjørn Olav Knutsen (2003): ”EUs ”nye” sikkerhetspolitikk: bekjempelse av terrorisme og internasjonal kriminalitet”. FFI-rapport 2003/01301.
Græger, Nina (2005): ”Norway between NATO, the EU, and the US: A Case Study of Post-Cold War Security and Defence Discourse.” Cambridge Review of International Affairs, vol. 18, No. 1.
Justisdepartementet (2002): ”Samfunnssikkerhet. Veien til et mindre sårbart samfunn.” Stortingsmelding 17, Oslo: Justisdepartementet.
Forsvarsdepartementet (2003): ”St.Prp. nr. 1 (2003-2004).”
Jonas Gahr Støres redegjørelse for stortinget 05.02.2008: ”En samordnet plan for Norges bidrag til Afghanistan”.
Giustozzi, Antonio (2008:129-139): Koran, Kalashnikov, and Laptop: the Neo-Taliban insurgency in Afghanistan. NY: Columbia University Press
Hassan, Sulman (2004): ”The legality of the United States intervention in Afghanistan”. American Studies Today Online
Herold, Marc W.: “Dossier on Civilian Victims of United States' Aerial Bombing”
Wikipedia
Szabo, Eliza (2007): ”Civilian casualties in Afghanistan”.
Kerr, R.J., et al. (2004): "Intelligence and Analysis on Iraq: Issues for the Intelligence Community,"
“Iraq war illegal, says Annan.” BBC News (2004-09-16).
al Jazeera English (2003): “Message to Iraqis October 2003”
"US Launches Airstrike in Somalia”, Associated Press, March 3, 2008.
“US bombs Islamist town in Somalia”, BBC, 3 March 2008.
Reuters (31.12.2007)
Ruby, C. L. (2002:10): ‘‘The Definition of Terrorism,’’ Analyses of Social Issues and Public Policy 2(1):9–14.
For USAs støtte til tvilsomme regjeringer, se f.eks.: Byman, Daniel L. "Friends Like These: Counterinsurgency and the War on Terrorism." International Security 31 2 (Fall 2006): 79-115.
Til toppen