Hva er Robin Hood Skatt?
Robin Hood-skatt er en liten skatt på handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer, som kan skaffe til veie milliarder til å bekjempe global fattigdom, betale for klimakrisen og hindre velferdskutt.
Ideen bak en Robin Hood-skatt er å få finanssektoren til å være med på å betale regningen for finanskrisen, og bidra til en reell omfordeling som tar fra de rike og gir til de fattige. I tillegg vil en slik skatt bidra til økt stabilitet i finansmarkedene og dermed redusere behovet for fremtidige redningsaksjoner.
På de globale finansmarkedene handles det hver dag med valuta og verdipapirer til en verdi mer enn 70 ganger større enn det som daglig produseres i verden. Selv en svært lav skatt på disse transaksjonene, vil gi store inntekter til fellesskapet, som til nå har tatt regningen for finanskrisen.
Det er gjort beregninger som viser at en skatt på 0,005 % på all handel med valuta, og gjennomsnittlig 0,05 % på aksjer og andre verdipapirer , vil gi en inntekt for fellesskapet på om lag 400 milliarder dollar årlig. Dette tilsvarer mer enn 2000 milliarder norske kroner, en verdi nesten like stor som hittil akkumulerte ressurser i oljefondet, per år! At en så lav skatt kan si så store inntekter, viser det enorme volumet på dagens finanshandel. Dette vil ikke være en skatt som rammer vanlige folks bruk av banktjenester.
Hvorfor er det behov for Robin Hood-skatt?
De siste tiårenes liberalisering av finanssektoren og vekst i finansøkonomien har skapt stadig nye former for finansielle instrumenter, og markedsbegrepet har blitt utvidet. Veksten har ført til en enorm økning i både volumet av og hastigheten på finanshandelen. Dette har bidratt til ustabilitet i økonomien og var en utløsende faktor til finanskrisen. En Robin Hood-skatt vil bremse kortsiktig spekulasjon og redusere svingningene i markedene, men ikke påvirke langsiktige investeringer. Det er fordi en slik lav skatt kun vil merkes av de som handler svært ofte med store mengder penger på minimale marginer.
Finanssektoren er den sektoren i økonomien hvor profitten er høyest, hele 26 ganger større per ansatt enn gjennomsnitt for andre typer næringsvirksomhet. I 2006 var profitten på 4.700 milliarder kroner (nesten det dobbelte av akkumulerte midler i oljefondet) på verdensbasis. Og selv om finanskrisen reduserte profitten kraftig i 2008, er den på vei opp igjen og forventets doblet innen 2016.
I kjølvannet av finanskrisen ga stater redningspakker til bankene for 70.000 milliarder kroner i USA og Europa til sammen. Og den påfølgende økonomiske krisen har gitt statene færre skatteinntekter og høyere utgifter. Dette har ført til store underskudd i budsjettene og vanlige folk har fått regninga i form av kutt i offentlige tjenester, lønnskutt, økt arbeidsledighet og økt fattigdom. Fattige land har måttet kutte sine budsjetter med 65 milliarder dollar på grunn av finanskrisen.
Oppryddingen etter finanskrisa har stort sett blitt betalt av lønnstakerne gjennom inntektsskatt og moms. Finanssektoren har bidradd fint lite, og er så godt som skattefri. De som har størst fordel av redningsaksjonen for finansnæringen har betalt minst. Når folk flest kjøper varer og tjenester må det betales moms, mens handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer (både på og utenfor børs), i det store og hele har vært avgiftsfri.
En norsk børsskatt vil være de første skritt på veien til internasjonal skattlegging av handel med valuta og verdipapirer, som kan få finanssektoren til å bidra til fellesskapet på lik linje med alle andre. Dette vil skaffe til veie sårt trengte ressurser og kunne begrense kortsiktig spekulasjon.
Robin Hood-skatten er nødvendig fordi:
- Det er god fordelingspolitikk og kan gjøre store summer tilgjengelig for utviklings- og miljøformål, og til å unngå velferdskutt. Finansnæringen har tjent stort på globaliseringen, derfor er det riktig at de må overføre ressurser til dem som ikke har tjent, eller som direkte har tapt, på globaliseringen. De som har mest beskattes, og skatten vil kunne bidra til global omfordeling og styrking av FN-systemet.
- Det er rettferdig. Alle andre næringer og annen form for handel bidrar med skatter til å dekke fellesutgifter. Dessuten tjente finansnæringen store summer forut for finanskrisen som de var med på å skape, og den har hatt størst fordel av statenes redningspakker.
- Det vil få på plass et system som myndigheter kan bruke som virkemiddel for å skape stabilitet i markedet, ved å gjøre skadelige spekulasjoner på kortsiktig kjøp og salg mindre lønnsomme. Dette vil kunne redusere antall og omfang av nye kriser.
Hvordan skal pengene brukes?
Inntektene fra skatt på finanshandel må bidra til reell omfordeling mellom folk og mellom land. Vi vil at inntektene skal være med å finansiere utvikling og kostnader knyttet til klimaendringer i Sør, og hindre velferdskutt etter store budsjettunderskudd i kjølvannet av finanskrisen.
Pengene som skal omfordeles til Sør må gå til et globalt fond, under FNs oppsyn. FN er det eneste overnasjonale organet i verden i dag som er tilnærmet demokratisk styrt.
Et FN-fond kan omfordele penger til utviklingstiltak og klimatiltak i utviklingsland. Behovet for finansiering av utviklings- og klimatiltak er store. For å finansiere tusenårsmålene trengs det årlig om lag 35 milliarder dollar ekstra i bistandsmidler, og for å møte utfordringene fra et varmere klima er det anslått at det årlig trengs mellom 70 og 100 milliarder dollar. Ressursene som vil komme fra denne skatteleggingen skal ikke fortrenge allerede eksisterende midler som gis til utviklings- og klimatiltak, men bidra til å tette gapet mellom behov og penger bevilget.
De enorme redningspakkene til bankene har skapt underskudd på budsjettene i mange land. Dette truer etterkrigstidens velferdsstater som vi kjenner dem. Vanlige folk risikerer å betale for krisen to ganger: første gjennom økende arbeidsledighet og lavere inntekter, så som et resultat av kutt i offentlige utgifter, gjennom redusert tilgang til sosiale tjenester og økende ulikheter i samfunnet.
En skatt på finanstransaksjoner vil kunne hindre kutt og bidra til å styrke og videreutvikle velferdsstaten.
Hva bør Norge gjøre?
Sentrale EU-land som Tyskland og Frankrike støtter nå en global skatt på finanstransaksjoner, og de setter dette på dagsorden både i EU og G20. Norge, sammen med Frankrike, Belgia, Spania, Brasil og Japan, har erklært at de skal jobbe for en internasjonal finansskatt for å finansiere Tusenårsmålene.
Også IMF har diskutert ulike typer skattelegging av finanssektoren, og kommet fram til at det både er mulig og at mange land praktiserer noen typer av slik skattelegging allerede. For eksempel skattlegges all handel med aksjer på London børs med 0,5 % gjennom en dokumentavgift ("stamp duty"). Norge har sagt at de skal være pådriver for å få på plass en internasjonal valutaskatt, og vi oppfordrer norske myndigheter i tillegg til å:
-
Innføre en liten skatt på all handel på Oslo børs. En slik dokumentavgift er enkel og billig å administrere i forhold til inntjening. Børsen i London har lenge hatt en tilsvarende avgift på 0,5 %.
-
Innføre en skatt på handel med norsk valuta. Regjeringen har sagt de støtter ideen, nå gjelder det å så raskt som mulig gå foran og vise et godt eksempel.
-
Jobbe aktivt for globale skatter på finanstransaksjoner, herunder valuta, aksjer og andre verdipapirer.
- Gå i bresjen for at inntektene fra globale skatter skal gå til et globalt fond for utvikling og til finansiering av klimatiltak under FNs oppsyn, og omfordeles til de landene som har erfart velferdskutt og store budsjettunderskudd etter finanskrisen.
-
Alle typer finanstransaksjoner bør skattelegges: Handel med aksjer, valuta, og andre verdipapirer. Bortsett fra enkelte transaksjoner utenfor de regulære markedene, er det teknisk svært enkelt å kreve inn slike skatter. Ulike finansielle instrumenter kan skattlegges ulikt, etter hvilken funksjon de har, eller hvor skadelige de er i markedet. Innføring av noen skatter vil kreve enighet blant flere land, men skatt på valutahandel og verdipapirer handlet på Oslo Børs, kan Norge innføre på egenhånd.